4 min
Terje Melaas - med et skeivt blikk på utetid i barnehagen?
I mange barnehager er det grunn til å diskutere hva utetid er, særlig om vi skal stå inne for utetid som pedagogisk virksomhet.
Fjorten småbarn skal ut. Det tar sin tid å få på seg klær, og Runi bæsjer like godt i bleia rett før den voksne skal hjelpe henne med påkledningen. «Det er så gøy ute, men først skal du få ny bleie, Runi», og Runi smiler mens den voksne gjentar «vi skal jo ut å ha det gøy etterpå». Omsider er Runi, på lik linje med de tretten andre barna, ute. Kuldegradene har slått til denne dagen. Hvert eneste barn har ull, flis, dress, skjerf eller hals, lue og ikke minst votter. Derfor minner barna litt om pingviner eller månefarere siden de blir stive og langsomme i bevegelsene. Og dette skal visst være veldig, veldig gøy.
La oss ta en titt på underlaget. De fleste står rett opp og ned på hvitfrosset asfalt og kikker på hverandre. Et par står i sandkassen som er like hard på grunn av telen. Atter andre står på isgress, det vil si helt til Basse faller midt på gressflata og slår ryggen så mye at han må gråte. «Opp igjen»! roper en voksen. Og dette skal visst være veldig, veldig gøy.
Ser man på de voksne, kunne man kommet i skade for å tro det var utvokste pingviner og månefarere som luftet sitt avkom i en luftegård. For her er frisk luft i utømmelige porsjoner, godt blandet med vind som gjør at tårer spretter ut på liten og stor. Noe er tårer fra vinden, andre barn står rett opp og ned med minst en vott på bakken og gråter. Og dette skal visst være veldig, veldig gøy.
En kompis av meg har jobbet som pedagogisk leder på Svalbard. Han har ledd mye av «reglen» om ti kuldegrader som en begrensning for å sove i vogner. Poenget mitt er at barn selvsagt tåler både kuldegrader, vind og mye klær som hemmer dem motorisk. Det de ikke tåler er mangel på mening.
Mange steder i landet er vinteren verken fugl eller fisk. Sanden er hard, snøen er borte. Noen ganger er det is å skli på, ofte er det bart. Hva blir utetid i noe vi omtaler som en pedagogisk institusjon? Dersom vi går utenfor barnehagens område, hvor går vi da? Hva tilbys der som er bedre enn ved barnehagen?
En del barnehager har buskvekster med hemmelige rom. Hva gjør de voksene, og hvor plasserer voksne seg så de små barna både får leke i disse rommene – og samtidig får ly fra vinden. En annen ting er tilførsel av materialer ute som er meningsfulle til alle årstider. Gamle laken fra bestemor og bestefar kan sprite opp de hemmelige rommene. Selv har jeg prøvd ut hvordan flistepper og puter tåler overvintring, og det går greit nok - men det må være noe det «ikke er så farlig med».
Bestemor og bestefar har også gamle kasseroller, kjeler, stekepanner, kjevler, slikkepotter, øser og sleiver. Å smelte sitt eget vann, gjerne blandet med bark, barnåler og pinner, gjør susen i kasserollen. Og blir det tilstrekkelig varmt ute, smelter sølevannet av seg selv og blir til den deiligste, mørke sjokolade! Jeg er faktisk av den oppfatning at barnehager bør oppbevare søle inne. Dersom det endelig kommer snø, er koblingen mellom søle og snø direkte magisk. Jeg har sett flere konfektkaker i barnehager, og selv om det å leke med mat kan være betenkelig i en verden som sliter med matforsyning, kan et aldri så lite strø gulrot på toppen av en sjokoladeglasur bestående av feit gjørme som igjen er over et lag hvit marsipan hvor ingrediensen er snø, få en estetisk utforming som gir vann i munnen.
Mange barnehager har små hus eller lekestuer. Hvilket innhold er det her som gir barn mening? Kanskje skal vi tenke annerledes enn at huset (tradisjonelt) representerer familie? Hva med å innrede denne type hus med gjenbruksmateriell de kan konstruere ulike installasjoner med. Hvem har ikke knapper, bokser, korker – for å nevne noe? Hva om huset er arbeidsplassen (på lek) til noen? Eller et verksted av noe slag? I en av de leke-gode barnehagene i materialet mitt, har de laget en sti på en kilometer langs elven. Akkurat som inne, er det forskjellige stasjoner langs stien, blant annet bilverksted og snekkerverksted som er utstyrt med «bilting» og «planketing».
Asfalt oppmuntrer til det vi ser i praksisfortellingen over. Det blir meningsløst for liten og stor. Dermed står vi igjen med den veldig friske lufta på lik linje med en luftegård. Hvorfor ikke gi asfalten forstyrrelse fra «åpent landskap?» Jeg har sett barnehager har hatt kube ute. Her kan små barn leke avskjermet med figurer (projisert lek). Kapla har også vært plassert på asfalten sammen med annet trevirke. Dermed er det duket for konstruksjon. Men mang en liten knert vil sikkert ha materialer å skyve på, løfte opp, stappe ned et sted, krabbe på, ligge på for ikke å glemme hoppe på – sammen med de andre.
Jeg har truffet barnehagefolk som sier eierne ikke tillater rot ute. Da kan jeg gi et par opplysninger. Det jeg tar opp i denne teksten defineres ikke som rot, det er materialer og artefakter som er nødvendige for lekekulturen. Ingen eiere kan nekte dette, fordi forarbeidene til den nye loven om barns psykososiale miljø, særlig legger vekt på hvordan det fysiske miljøet inne og ute forebygger krenkelser og i neste omgang også psykiske lidelser. Denne teksten tar med andre ord opp det lovpålagte.
Et annet poeng: Hva blir vi mest stolte av å vise frem? En barnehage hvor man ser nysgjerrige barn som har det meningsfullt? Eller et område strippet ned så gressplen og asfalt definerer uttrykket?
Barnehagepedagogikk er ikke noen teori, det skal praktisk talt ses med det blotte øyet.
I de leke-gode barnehagene virker det som om det er overvekt av «pedagogisk plassering» og «passe-pedagogisk-plassering. I de andre barnehagene er «passe-på-plassering» relativt fremtredende.