3 min
Oppdatert: 18. okt. 2021
Jeg har ofte stilt dette spørsmålet i møtet med barnehagene jeg besøker rundt omkring i landet. Ofte merker jeg at barnehagefolk nøler litt, før de svarer.
Og jeg opplever svært sjelden at svaret er uforbeholdent: «JA!»
Tenk over hva du ville svart på dette spørsmålet, og ikke minst – hva ville barna svart?
For en tid tilbake var jeg i en kommune for å snakke om lek. I løpet av dagen kom jeg i snakk med en nyutdannet barnehagelærer. Hun gav uttrykk for at hun gledet seg stort over kurset. «Det er på tide at noen snakker om lek!» sa hun. Hun var nyansatt og hadde raskt forstått at leken ikke var en hovedaktivitet i den barnehagen der hun hadde fått jobb.
«I min barnehage har vi pauselek!» sa hun. Jeg spurte om hun kunne forklare meg dette. «Pauselek» var hennes uttrykk for at leken var noe som skjedde i mellomrommene mellom alt det «viktige», som i hovedsak var initiert av voksne:
Eksempel på pauselek:
«Vi skal snart finne på noe, men dere kan bare leke litt imens!»
Innenfor en slik kontekst er det svært vanskelig for barn å få til god lek. De vet allerede fra starten at de snart vil bli avbrutt av voksne.
Mitt ønske er at barnehagens pedagogiske praksis skal bygges rundt barns lek, ikke motsatt, slik tilfellet ofte er. Mange steder opplever vi at barns lek bygges opp rundt barnehagens pedagogiske eller mindre pedagogiske praksis, i stedet for at leken er barnehagens grunnleggende pedagogikk. Barna får leke innimellom når det passer etter andre gjøremål.
På besøk i en barnehage opplever jeg at barna ganske brått og uventet (etter min oppfatning) får beskjed om at de må komme. De skal på førskoletur. Noen av barna er oppslukt av en lek og helt uten forvarsel må leken nå avbrytes til fordel for en tur som ingen tilsynelatende har hørt om. Jeg spør Martine, som jeg har fått god kontakt med, hvor turen skal gå. «Jeg vet ikke,» svarer hun. Da sier en av de voksne: «Du vet jo det Martine. Vi skal jo til politistasjonen!» Barna går, og jeg spør en av lederne hva som er formålet med turen. «Nei, de skal jo til politistasjonen da!» får jeg til svar. «Jeg lurte bare på hvorfor!» sier jeg. «Ja, det er jo fordi vi pleier å dra på en sånn førskoletur om våren!» Jeg lurer på om jeg er veldig vanskelig når jeg spør om hva som er formålet med turen, men prøver meg litt til. «Ja, det forstår jeg, men hvorfor til politistasjonen?» «Vi pleier ofte å reise til brannstasjonen, men i år ville de ikke ta imot barn der, så da ble det politistasjonen!»
Jeg sitter igjen med en tanke om at dette ikke akkurat kan kalles en pedagogisk begrunnelse. Brannstasjonen var stengt så derfor drar vi til politistasjonen. Jeg tenker på muligheten for å overføre dette til voksenverden: «Nei, polet var stengt, så jeg tok en tur på apoteket i stedet, så får vi håpe at hostesaften gjør seg godt til kveldens biff!»
Etterpå snakket vi sammen om det å vite hvorfor du gjør det du gjør. Jeg hadde forventet meg at lederen hadde en pedagogisk begrunnelse for hvorfor de avbrøt barnas lek og dro på tur. Noe sånt som: «Jo, nå skal du høre: Vi ønsker at disse barna skal få en felles opplevelse som de kan ta med seg inn i leken. Vi har jobbet en periode med temaet politi, fordi noen av barna leker politi, mens andre blir holdt utenfor. Når barna kommer tilbake tenkte vi at de skulle få gjøre om det ene lekerommet til en politistasjon.»
Tenk igjennom
Hender det at dere gjør ting i barnehagen uten å vite hvorfor?
Har leken et hovedfokus eller er den et pauseinnslag i en tettpakket hverdag?
Dersom leken reduseres til et pauseinnslag, hva skjer da med barnas mulighet for medvirkning?
Har du lyst til å høre litt mer om lek - kan du gjerne bli med på våre webinar utover høsten:
https://www.foreldrekanalen.com/webinar-1
Du kan også bestille et kurs til din barnehage eller kommune: