Har kattunger bedre vilkår for lek enn barnehagenbarn?

Tenke seg til at jeg på nytt har blitt "småbarnsfar", og leker «titt-tei-bø», varter opp med mat, selv om det stort sett går i det samme – og for sikkerhets skyld blir vekt midt på natten. Men sånne femtiåringer som meg ser jo ikke på den slags som noe belastning, snarere tvert imot er vi så ungdommelig opplagt at vi gjentatte ganger stiller det oppfriskende spørsmål: «Hvorfor vekket dere meg ikke tidligere – eller oftere?»

Ja, jeg sa «dere»; vi vet ikke annet enn at vi lever en gang. Derfor synes jeg det var i minste laget med tre barn. Da er det mange av oss femtiåringer som synes det blir stillferdig, og trangen til flere barn blir total. I dette livet vi lever mangler det med andre ord ikke på muligheter, så jeg har like godt blitt småbarnsfar til to, små jentepuser. Man skal «leve mens man gjør det og elske mens man tør det», har Piet Hein lært oss, og mine to, små jentepuser, Snickers og Una, kan jeg love rører ved et pappahjerte.

Du må gjerne betrakte dette lille «forskningsprosjektet» jeg nå vil presentere for deg som en yrkesskade Terje Melaas har pådratt seg ved universitetet. Mange ting foregår der, så jeg tillater meg å si at inspirasjonen til denne galskapen har en viss akademisk nerve.

I det følgende kommer jeg til å beskrive kattungene ut fra menneskepsykologi. Deretter knytter jeg forskning om menneskebarns lek til refleksjon over kattungenes atferd. Til slutt spør jeg: Kan vi lære noe av dette tøyset – om det i det hele tatt er tøys? Og hva kan vi lære?

Her er Snickers:

Tilknytningen hennes er under etablering enda. Derfor blir hun usikker når det kommer flere enn meg inn i rommet, og det kan føre til at hun legger seg under sofaen eller krabber opp i en av stolene i spisestuen. Hun har det vi i psykologen kaller et «vente-temperament», noe som vil si at overganger til nye situasjoner blir utfordrende. Her må hun først observere søsteren sin, og til slutt svært langsomt bevege seg i retning av det nye. Det er tydelig at Snickers har behov for å bruke tid. Men når hun først har kommet over i den nye situasjon, og det bare er Una og meg i rommet, kan Snickers by i overkant på seg selv. Hun hoppet f.eks. ned en hel etasje, det gikk bra. Hun klatrer høyest i gardinene, og det går alltid bra, med mindre man unnlater å se på det som tidligere gikk under begrepet gardin.

Her er Una:

Hun har utviklet en trygg tilknytning til alle familiens medlemmer; Linnea, Nila, Elias og meg. Una veksler mellom å leke og kommer til oss som er trygge baser, og er den som kan vekke meg i sengen for å kose. Una har det vi i psykologien definerer som et lett temperament. Hun bokstavelig talt hopper fra situasjon til situasjon og blir klar til nye ting umiddelbart.

Hvordan leker pusene?

De har en kolossal trang til å fange hverandre og lekeslåss! Dette observerer jeg på mange måter. Du har en rekke varianter jeg kaller «spinne på laminat», «først dø, så monster», «slure på teppet», «hoppe ned fra stol», «hoppe opp til stol», «angrep bak blomsterpotter», «bite hale på den som henger i det som tidligere var gardin», «rallykjøring», «gigantsprut av kattesand med påfølgende angrep», «med piano som våpen», «trappe-tumling», «rive tapet», «på kanten av alt, gjerne sofakanten» og ikke minst «fange lyskrona».

La det være klinkende klart; mye av det som utspilles i disse situasjonene går i et voldsomt tempo etter en kort periode med musestille - eller kattestille, om du vil. Dramaturgien kan måle seg med Hollywood for under siste «rallykjøring» etter «sluring på teppet», sklir Una bortover laminatet og smeller inn i pianoet. Før hun kommer så langt er hun innom den rosemalte krakken som Snickers står på, så hun faller av og hopper opp på kanten av sofaen. Men ferden går videre til pianoet, og filmmusikk er en realitet når Snickers hopper ned på tangentene.

Skal jeg analysere dette livet med bakgrunn i lek, vil jeg særlig legge vekt på det dramaturgiske perspektivet. Min opplevelse av Una og Snickers er at de omtrent hele tiden spør: «Skjer´e noe kult her´a?» Når så ikke er tilfelle, tar det kort tid før de viser en rekke initiativ. Noen ganger kan jeg se blikk-kontakten deres og vet at snart blir det «rallykjøring». Akkurat som menneskebarns lek endres den, hvilket betyr at Snickers i neste omgang henger i det vi tidligere her hjemme omtalte som gardin. Å bite hale på hun som henger og dingler, er selvsagt ordentlig gøyalt, og da finner gjerne Snickers på å hoppe ned på Una og legge seg over henne – de bokstavelig talt denger hverandre og hyler, det heter kanskje mjauing i denne sammenheng?

Det blir umulig å snakke om dramaturgi uten bruk av kropp. I denne til dels kraftfulle lekeslåssingen og til tider risikofylte leken, er kroppene, farten, intensiteten og pausene ingredienser til spenningen – og det fysiske miljøet her i huset kan se ut til å være upåklagelig. Moren min og tante Wenche kommer til å få pusteproblemer når de ser hva som henger ned på hver side av verandadøren, men det gjør ikke så mye. For det første har moren min astma, så hun har alltid litt ekstra oksygen med seg. For det andre er det kort vei til sykehuset herfra, og ringer jeg 113 kan vi møtes på halvveien. Det er dessuten bærekraftig for jeg regner med at sykebilen går på diesel. Jeg kjører el-bil!

La bli, moren min og tante Wenche legger jeg på hylla, de er tross alt pensjonister. Vi vender tilbake til pusene.

Pusene våre har, som du har lest, ulike personligheter. Kan det påvirke muligheter til lek?

Ja, det vil jeg si. Før Snickers får «fingeren ut», skulle kanskje sagt labben, har hun mange av de samme kvaliteter veldig gamle folk har når de skal dra kortet og slå koden. Du må ta permisjon fra jobb når du står bak disse folkene! Og du har lyst til å gi et lite spark på rullatoren sånn at gamlemor forlater terminalen i et raskere tempo.

Jo mer uoversiktlig verden er for Snickers, jo mer likner hun gamlemor på butikken. I sånne situasjoner kan hun ligge for seg selv mens hun finner en og annen tråd å bite på. Her er jo tråder og tapetrester i store deler av huset, til og med har jenteklubben Pus utvist stor kreativitet ved å tygge hull på den store pakken med Jasminris. Ikke visste jeg hvor glatt det blir på gulvet når det dekkes av ris. Og ikke har jeg sagt et «tynt lag» heller, noen plasser ser det ut til å ha snødd fra boden og inn til TV-stua. Kast skøyter og ta en tur til Bøle i Skien! Her kan du skli på ris og få med deg «Eventyrlig oppussing» - men ikke fall, eller dett som vi sier i Grenland, for Una sklir bak, og ingen her i huset har kontroll når vi bokstavelig talt sklir på mat som ruller under bena våre på glatt fils. Den som får akutt behov for et toalett, gjør som kattene, nemlig tar en infernalsk «spinning på flis» rett ved den ene salongen. Her er rullebanen gjennom bod og vaskerom til nærmeste bad. Da sitter du på ramma før du vet ordet av det.

Som du allerede har skjønt er det først og fremst Una som er ute på livet, f.eks. når vi har skøytefest i TV-stua og er mange folk. Flere ganger har jeg hørt gjester si at «Snickers er litt sær» - for de vil gjerne leke og kose med de firbente jentene. Det vi ser her er hvordan Snickers kan ha utfordringer med det vi kaller jevnaldringsrelasjoner dersom alt må skje fort eller sammen med mange ukjente. Samtidig kan hun kategoriseres på måter som kan skape trøbbel for henne med mindre «sær» i denne sammenheng er et kompliment.

Når vi mennesker leker med pusene, er den sorte staven høydepunktet. Pusene jakter og vil fange – vi mennesker gjør alt vi kan for å lage hinder og overraskelser. Den sorte staven kan f.eks. gjemmes bak slintrene, det som før var tante Wenkes kostbare gardiner – for som moren min ironisk sier «tanta de har jo bare kostbare ting, Terje». Men uansett hvor ødelagte og dyre gardinene til tante Wenche er, sier dette noe om at vi mennesker vil støtte pusene til å leke.

Kan vi lære noe av dette kattetøyset i barnehagen?

Tror neppe mamma og tante Wenche skal gi sine vurderinger. Da kunne det fort blitt sånn: «Nei, la dyr være dyr og mennesker være mennesker. Det ser du jo på gardinene, Terje, selv om de er fine helt øverst er det jo ingenting igjen av dem nederst, kan ikke gis bort til Fretex engang. Og du må få støvsugd TV-stua, Terje. Det er farlig og du har faktisk blitt femti år, du kan slå hodet i gulvet og rett og slett krepere, Terje. Barna i barnehagen kan sikkert bli som katter med alt det tullballet her. Du har vel ikke tenkt å skrive en tekst om katter som skal brukes i pedagogisk sammenheng? Hallo i luken? Av og til er du så snedig at du likner Svenn (les: min avdøde far). Til og med Gisle (les: min yngre bror) ville sagt at dette er helt... ja, tante og meg har ikke ord».

Her er mine betraktninger.

La meg begynne med oss voksne. Det er et gjennomgående trekk når mine barn kommer sammen med sine venner at de skjønner kattungene vil leke. Det er her den sorte, magiske staven kommer inn. Vi tenker med andre ord først og fremst lek, noe som også kan trekkes frem knyttet til leke-gode barnehager, og kanskje derfor lar vi oss fasinere over hvordan pusene i risikosituasjoner med bruk av kropp i krevende, meningsfulle og fysiske omgivelser sammen med lekeslåssing, utvikler leken til å bli spennende. Dette er selve spørsmålet når vi mennesker møter pusene, nemlig hvordan kan de ha en spennende lek?

På ett område er barnehager like i hele verden, nemlig mot krig, vold og undertrykkelse. I det store og hele er det svært få mennesker, antagelig katter også, som vil applaudere de regimer vi peker på over. Men ser vi på Snickers og Una, er de bokstavelig talt elleville etter det meste som er på kanten, og her er det uten tvil krigs- og jaktelementer!

Det er påfallende at pusene, på lik linje med menneskebarn, liker hemmelige rom (under kosestolene, på spisestuestolene, hyllene i bokreolen, benkene under bordet på kjøkkenet, under senga og kontorpulten på kontoret, alle de trange gangene inn på soverommet mitt for å ta et lite utvalg). Apropos soverommet mitt; Nila, moren til Snickers da hun var yngre, låste døren sammen med vennene sine, så hoppet de i senga og gjemte seg i det hemmelige rommet ved den ene enden av senga. Ikke bare det; de spiste kjeks og drakk kakao på pikknikkteppet i det hemmelige rommet, en lettelse for en fyr som meg som har trøbbel med smuler i senga, det kom i stedet på pikknikkteppet...

Tilbake til krigs- og jaktelementer: Hemmelige rom bidrar til å bygge fiksjoner som videreutvikler dramaturgi innen krig- og jakt, f.eks. det å fange, slåss, skjule seg, skremme, overraske eller være sammen med noen i et avgrenset rom. Til og med kan en og annen kostbar gardin gjøre susen i denne sammenheng. Det er nesten så jeg vil si unnskyld mamma og tante Wenche for det som kommer nå, men der dere ser gardiner, ser jeg så mye mer. Jeg ser magi og lekelyst!

Verken puser eller mennesker slåss, fanger, dreper eller gjemmer seg fordi de ønsker en mer voldelig verden, snarere tvert imot. Puser og menneskebarn oppsøker spenning, og når dette er lek, dannes både puser og menneskebarn til økt empati. Men mange, særlig menneskebarn i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, opplever for liten grad av spenningselementer i leken, og da økes potensialet for det vi kaller aggresjon.

Hadde vi mennesker hatt hale, ser jeg for meg pedagogiske problemstillinger ala: «Hva skal vi gjøre? De biter hverandre i halen på avdelingen, og når de ikke biter så drar de hverandre i den. Noen ganger sveiper de hverandre i ansiktet med halen. Vi har forsøkt «hale-samlinger», hvor vi snakker om at vi må være snille med halen til hverandre, men tror kanskje ikke det funker helt. Mulig vi bør teipe halen fast? Hilsen pedagogisk leder Kai Norman».

Det vår mann, Kai, glemmer er nettopp at både pusunger og menneskeunger elsker å være på kanten, oppsøke spenning hvor kropp og fysisk miljø spiller på lag med hverandre. Forskning viser faktisk at der det er språk- og sosiale utfordringer, kan kropp og fysisk miljø dempe det som opprettholder problematikk. I kraft av at de fleste mennesker, pusekatter og ikke minst barnehager, er sterke motstandere av voldsutøvende regimer, kan man falle inn i en misforståelse som virker mot sin egen hensikt, nemlig leketemaer som «krig og slåssing er ikke lov hos oss – for her skal barna dannes til demokrati og fred».

Det er noe jeg ikke har fortalt.

Når Snickers henger i trådene, Una biter hale og Snickers angriper som et monster fra oven, da kan kampen foregå lenge. Men etter et par «spinninger på laminat» «rallykjøringer» og «trappe-tumlinger» roer det seg ned. Pusene er slitne og vasker hverandre før de sovner kjærlig sammen i en klump.

Overhodet ikke mangel på empati her, og det stemmer godt overens med forskning. Una og Snickers har lekt. De har faktisk verken vært i et voldelig samfunn eller i krigen, bare på magiplanet i det som foregår på liksom og er frivillig og lystbetont. Her i huset er vi også demokratisk innstilt, men begrepet fred kan diskuteres når skøytingen i TV-stua treffer rullebanen når «Eventyrlig oppussing» formidler at mørke tak er vel så bra som lyse. Jeg vet ikke hva som passer best til Jasminris.

I denne teksten har jeg forsøkt, med visse komplikasjoner fra mamma og tante Wenche, å beskrive katteatferd med menneskepsykologi. Videre har jeg anvendt forskning på menneskebarns lek over kattungenes atferd.

Er dette bare tull og tøys? Eller kunne vi et godt stykke på vei tenkt at mye av det som beskrives av Una og Snickers er nærmere menneskebarn og barnehager enn det vi kanskje hadde trodd?

En ting er sikkert: Snickers og Una har et høyt gir på lekeveien. Hvor høyt gir er det på lekeveien til menneskebarna i barnehagen?

Du vet hva mamma og tante Wenche mener.

Du vet hva jeg mener også.

Hva mener du?

Helt til slutt en aldri så liten anekdote. Menneskefolk kommer til jorden uten hale, hvilket er en fordel, i alle fall om vi skal bruke metoden til Kai – rai, rai...