Det å være foreldre betyr for mange livsvarig bekymring. Da mannen min og jeg kjøpte et stort hus og gjorde dette om til en barnehage, var vi midt i 20-årene. Moren min kunne fortelle at hun ikke hadde sovet på ukesvis. Hun var så bekymret. Tenk om vi ikke fikk godkjenning! Tenk om vi ikke fikk nok barn! Når dette var på plass var det tid for nye bekymringer. Tenk om noe skjedde med et av barna vi hadde ansvar for! Jeg, for min del, tenkte at jeg ikke kunne ta ansvar for min mors søvn-problemer.
Selv har jeg en livsfilosofi som har hjulpet meg gjennom mange vanskelige livs-situasjoner.
Ta aldri sorgene på forskudd, for da kan det hende du får dem to ganger.
I forbindelse med en artikkel jeg skrev i Aftenposten, for noen år tilbake, ble jeg bedt om å stille til nettprat. Artikkelen hadde jeg kalt; "Javel, så ta cola da, men det får du egentlig ikke lov til"
Bakgrunnen for artikkelen var at jeg i en lengre periode hadde opplevd, som leder i en stor barnehage, hvordan mange foreldre unnlot å sette grenser for sine barn. "Så ta tyggegummi da, men du vet at du ikke får lov til det". Noen la til "hun hører ikke på meg, skjønner du!" Jeg svarte ja til nettprat, uten helt å vite hva jeg hadde svart ja til, og innfant meg i redaksjonen hos Aftenposten, som avtalt.
Jeg fikk beskjed om at linjen inn til avisens e-post ville være åpen i to timer, fra 13-15 og min oppgave var å se gjennom e-postene og svare på de spørsmålene jeg syns var spennende. Da klokken var 13.00 rant spørsmålene inn og jeg ble fullstendig overveldet. Jeg hadde ingen mulighet til å lese alle spørsmålene, så det endte med at jeg klikket ganske tilfeldig på noen av dem. Jeg ante ikke at foreldre hadde så mange spørsmål rundt hverdagslige utfordringer. Jeg registrerte at veldig mange av spørsmålene og bekymringene kretset rundt mat, søvn og grenser.
Jeg landet på et spørsmål fra en fortvilet mamma.
Da jeg kom hjem etter nettpraten ble jeg møtt av mannen min, som kunne fortelle meg at de svarene jeg hadde laget, kunne leses av alle. Selv trodde jeg at svarene gikk direkte til de som hadde spurt. "Tror du noen kommer til å ta deg seriøst etter dette med 40-åringene og kasting av mat på gulvet?" spurte han. Jeg beroliget meg selv med at - det som er nytt i dag - er glemt i morgen. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt dum da aftenposten, dagen etter, hadde plukket ut og trykket noen av svarene mine, og dette lå øverst i artikkelen.
Jeg følte stor lykke da en bekjent fortalte meg at hun hadde klippet ut svaret fra aftenposten, rammet det inn og satt det på kjøkkenbordet. Det bør kanskje nevnes at hun hadde en ettåring!
