Empati er kjernen i all medmenneskelighet. Empati er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Det handler om evnen til å forstå andre menneskers perspektiver og følelser, og å kunne tolke de ulike følelseuttrykkene, basert på det du observerer. I praksis handler det om at du evner å skille dine egne tanker og følelser fra andres og at du forstår at andre mennesker kan oppleve situasjoner helt annerledes enn du selv gjør! Altså å forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner.
Som pedagog er jeg selvfølgelig opptatt av hvordan vi kan støtte barna i deres empatiske utvikling og dette er ofte tema på foreldrekurs eller foredrag:
Jeg hadde kurs for en gruppe foreldre. I pausen, kom en mor fram til meg og spurte; tror du at det hjelper noe å snakke om empati i samlingsstunden, hvis det ikke følges opp i praksis?
Jeg forstod ganske raskt at denne moren siktet til en helt konkret episode og spurte derfor om hun var villig til å dele den med meg. Her er morens fortelling:
Hun fortalte om sin 4 årige datter, som hadde kommet fortvilet hjem fra barnehagen. Barnehagen hadde vært på skogtur og på veien hjem hadde de oppdaget en hare, som lå helt stille, like ved stien.
Videre forteller moren: "Tema i samlingsstundene den siste tiden har vært knyttet opp mot empati. De har lest bøker om å ta vare på hverandre og de har snakket sammen om hvordan man kan hjelpe og støtte andre som ikke har det bra! Hva gjør vi når andre har det vondt? Som foreldre er vi svært godt fornøyd med at barnehagen tar opp dette viktige temaet med barna. Det som forundrer meg, er at de som snakker om det, ikke følger opp dette i praksis!"
Tilbake til skogturen:
Barna stiller seg i en ring rundt haren, de er fulle av medfølelse. "Stakkars, tenk om den har slått seg!" "Har den sår på seg?" "Puster den?" "Tror du den har det vondt?"
Spørsmålene er mange.
Ei jente setter seg på huk og legger hånden foran nesa på haren. "Det kommer ikke luft. Den puster ikke - da er den død!" sier hun. Barna synes det er trist og de har et stort behov for å snakke om det som har skjedd med haren, og gjøre noe for dette stakkars lille dyret.
En ansatt kommer bort og sier; "Flytt dere, vi har ikke tid til dette - vi skal tilbake til barnehagen nå!" Barna protesterer, de ønsker å uttrykke sin medfølelse med haren, ved å ta vare på den. "Kanskje vi kan lage en fin grav til haren, så kan vi besøke graven når vi går på tur." foreslår et av barna. De sitter i en ring rundt dyret.
Nå har den ansatte funnet en lang kjepp. "Flytt dere!" gjentar hun. Barna går motvillig til siden - da stikker den ansatte kjeppen godt inn under haren, tar sats og vipper den ut i skogen. "Sånn, nå lar vi det døde dyret være, så går vi til barnehagen!"
Da datteren kom hjem, var hun veldig opprørt og lei seg, og hun hadde spurt foreldrene om alle som er døde ligger inne i skogen, helt alene!
Jeg kan godt forstå morens reaksjon. Hun har et veldig godt poeng. Hvis vi ønsker at barn skal utvikle empati, holder det ikke å snakke om hva vi skal gjøre, det viktigste er at vi faktisk gjør det!
Husk å være en god modell for det du ønsker å se!
