En undersøkelse utført av Norstat for NRK, viser at ev av fire ungdommer sier de ikke gidder å lese bøker. Dette er bekymringsfullt, og jeg syns det er naturlig at vi stiller oss spørsmålet - hva gikk galt? Har vi sviktet barna da de var små? Har vi ikke klart å skape leseglede?
Jeg spoler tiden tilbake til 1966. Jeg er 4 år, og har svært få minner fra denne tiden da min familie bodde på Bratlikollen. Faren min sitter på sengekanten og han leser for meg. "Hva skal vi lese i dag da Kari?" Han vet svaret. Mitt favorittdikt:
"Kari skulle ut å leke, Kari kom igjen og sa; mor jeg fryser så, huttetu jeg fryser så! Da fikk Kari bukser på!"
Sånn gikk det i over 20 vers til, og jeg elsket det. Senere husker jeg hele universet til Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly og Torbjørn Egner. Alltid far som leste - alltid på sengekanten.
Min interesse for bøker ble vekket da jeg var liten, av en far som alltid satt av tid til å lese for meg. Dette var noe av det viktigste jeg brakte med meg videre til egne barn:
Året er 1998, jeg sitter på sengekanten til min eldste sønn. For tredje gang på rad skal vi prøve oss på "Mio, min Mio". Jeg er sikker på at gutten min kommer til å elske denne spennende bok, men det første kapitlet er så utrolig trist. Nå kommer han med en toalettrull. Han setter den i senga og sier; "Her, tok med denne til deg jeg mamma!" Vi prøver oss på første kapittel nok en gang. Jeg klarer det ikke! Han ser på meg og sier; "Mamma, når slutter det å være så trist?". Jeg sier, at jeg tror det blir bedre i kapittel 2. "Da starter vi i kapittel 2! sier han. Og sånn blir det!
Jeg håper at både barnehagefolk og foreldre bidrar til å skape fortellerglede gjennom å lese for barna. At de velger å sette av tid til dette hver eneste dag. At barnehagene lager lesestunder, der de får sitte i ro, i små grupper og skape glede rundt det å dele en fortelling.
Jeg fant ut at jeg ville ta en prat med Signy Stoltenberg som har skrevet en fantastisk bok om den skjønnlitterære fortellingens betydning for barns utvikling. Dette snakker vi om i en podcast som ligger på på foreldrekanalen og barnehagekanalen. Her er et sammendrag av intervjuet jeg gjorde med henne:
Kari Pape intervjuer Signy Stoltenberg om boka Barn, litteratur og livsmestring
Kan du først si litt om hva boka di egentlig handler om? / Hva er det du vil formidle? / Hva er budskapet ditt?
Denne boka handler om skjønnlitteraturens betydning for barns utvikling. Jeg har vært opptatt av fortellingens kraft, og jeg er overbevist om at barn trenger et mangfold av fortellinger. De trenger fortellinger som underholder, fortellinger som trøster og fortellinger som uroer. De trenger både de trygge / kjente fortellingene og de fortellingene som ikke gir åpenbare svar eller lindring. Jeg skulle ønske at barn ble ”overrislet” av fortellinger! Jeg fremhever skjønnlitteraturens betydning, og jeg forsøker å argumentere for at litteratur har potensial til å utvikle empati, selvstendighet og kritisk tenkning hos barn.
Hvem er målgruppa?
Boka retter seg mot alle som har interesse for barn og skjønnlitteratur. Den primære målgruppa er ansatte i barnehager og skoler, men boka er like mye skrevet til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler – jeg henvender meg vel egentlig til alle som har mulighet til å lese for og med barn. Til alle voksne som sitter med muligheten til å åpne en verden av fortellinger for barn, slik at barna kan inspireres til å lese selv. Er gnisten først tent, skal det mye til for å slukke den.
Boka starter med et sitat av Astrid Lindgren. Jeg har inntrykk av at sitatet på mange måter bærer formidlingen din framover. Kanskje du kan lese sitatet aller først?
Ja, sitatet er et utdrag fra takketalen Astrid Lindgren holdt da hun vant H.C Andersen-medaljen i 1958:
Ett barn ensamt med sin bok
skapar sig någonstans inne i själens hemliga rum egna bilder,
som överträffar allt annat.
Sådana bilder är nödvändiga för människan.
Den dag barnens fantasi inte längre orkar skapa dem,
den dagen blir mänskligheten fattig.
Allt stort som skedde i världen,
skedde först i någon människas fantasi,
och hur morgondagens värld ska se ut
beror till stor del på det mått av inbillningskraft
som finns hos de där som just nu håller på att lära sig läsa.
Därför behöver barnen bökker.
·
Hva har Lindgrens ord betydd for deg i arbeidet med boka?
Vi tenker ofte på barnelitteratur som noe mykt og snilt og ufarlig. Noe vi gjør for fornøyelsens skyld. For å bli underholdt. Det skal jo litteraturen selvfølgelig også gjøre! Men mitt håp er likevel at jeg skal ha klart å formidle noe annet – eller noe mer. Nemlig at litteraturen, ja, kunsten både kan – og ofte skal den også – provosere, dytte, utfordre, forstyrre og bevege oss. Et premiss i skrivingen min har nettopp vært at kraften i skjønnlitteraturen – altså hvordan den henvender seg til mottakerens egen fantasi og skaperevne – barnets evne til selv å forestille seg – også kan være med på å utvikle selvstendig tenkende, kritisk tenkende mennesker. Mennesker med evne til å leve seg inn i, til å reflektere over og bygge større forståelse for både eget og andres liv.
Før vi går nærmere inn i innholdet i boka, har jeg lyst til å høre din mening om høytlesning. For dette er jo en bok om barnebøker, og om hvordan vi kan bringe bøker til barn. Er høytlesning nødvendig i en travel familie- og barnehagehverdag? Og hvordan velger vi ut bøker til barn og barnegrupper?
Jeg har forsøkt å utforske møtet mellom barnet og boka. Litt slik som Lindgren uttrykte det; ”Ett barn ensamt med sin bok –”. Likevel er et lesende fellesskap ofte nøkkelen, og døra ut i fortellingenes verden åpnes for mange barn av en voksen høytleser. Dette gjelder selvsagt først og fremst for de yngste barna, men mange med meg har erfart at høytlesing bærer et betydelig potensial for barn i alle aldre. Jeg har mest lyst til å si mennesker i alle aldre. Det oppstår et eget fellesskap mellom mennesker som deler fortellinger.
Når du spør om hvordan vi skal velge ut bøker til barn, så er det et spørsmål jeg selv har strevd en del med. Mitt strev handlet i utgangspunktet om hvordan jeg skulle bygge opp boka mi, hvordan jeg skulle disponere og presentere stoffet. Jeg holdt lenge på en temaoppdeling: Jeg hadde nesten en bok klar med kapitteloverskrifter som ”familieliv”, ”eksistensielle funderinger”, ”krig og flukt”, ”vennskap og forelskelse”. I den boka kunne du som leser ha slått opp på temaer du mente ville engasjere din tilhører. Og sluppet å lese det som ikke interesserer. Lettvint og effektivt.
Det har vokst fram en overbevisning i meg om at en slik måte å bringe fortellinger til barn på ikke er spesielt heldig. Jeg tror til og med den kan være direkte begrensende. Litteraturen vil alltid (og heldigvis!) overraske og overskride oppdelinger som dette. Noen barn henter nemlig ut kjærlighetsfortellingen i krigsboka, andre nøster eksistensielle tema fra faktaboka om polfarerne. Slike forbindelser er potensielt sett uendelige. Og hva barnet henter ut, er ikke riktig mulig å forutse. Det beror på et øyeblikksmøte mellom barnet og fortellingen.
På samme måte kan en fortelling som omhandler et bestemt tema, også vekke andre eller større forestillinger hos barnet. Bare som et eksempel: Jeg fikk mulighet til å intervjue en 5. klasse om utvalgte barnebøker. En engasjert kontaktlærer leste bøkene høyt for klassen, og jeg fikk snakke med elevene i mindre grupper etterpå. Blant annet leste de Kari Tinnens bok ”Ulla hit og dit”. Den ”ytre fortellingen” i denne boka handler om at Ullas foreldre skal skilles. Men den ”indre fortellingen” henvender seg til lagt flere enn de av oss som har erfart skilsmisse. Den henvender seg til alle som finner gleden i hverdagens trygge rytmer. Til oss som simpelthen hater uforutsette, brå endringer og dyptloddende overganger i tilværelsen. Ulla er en av oss. Og for en av elleveåringene som leste boka, var det nettopp dette ubehaget som traff. Hun responderte spontant: ”Jeg tror Ulla ble kvalm av at alt skulle forandres!”. Eleven fortalte om ubehagelige forandringer i sitt eget liv – og det handlet om noe helt annet enn skilsmisse – og du skulle helst sett ansiktet hennes da hun fortalte. Ubehaget syntes i det ansiktet. Ubehaget ved å måtte gjennomgå store endringer i livet. Hun delte det ubehaget med Ulla. Den elleve år gamle jenta leste på en måte både om Ulla og om seg selv. Jeg tror hun ble bedre kjent med seg selv gjennom lesingen, selv om skilsmisse ikke var et spesielt nærværende tema.
Du er selv psykolog. Dette er en bok om barnelitteratur. Hva er forbindelsen?
Jeg er nok en litteraturelsker, men jeg er ingen litteraturviter. Jeg har nærmet meg litteraturlandskapet fra et annet fagfelt, altså fra psykologien, som er mitt fag. Jeg har jobbet i klinisk arbeid med barn, ungdom og familier de siste 25 åra. Jeg snakker daglig med barn, foreldre og familier som opplever belastende livshendelser eller livsperioder. Jeg har observert barn i barnehager og skoler over mange år, og blant annet sittet (som en del av tapetet) i utallige lesestunder. Og jeg har selv både barn og barnebarn som jeg fortsatt leser for (selv om noen av dem snart er voksne).
Jeg har blitt opptatt av hvordan fortellinger på en særegen måte kan vekke barns årvåkne oppmerksomhet. Hvordan barn kan fange inn fortellingen, leke med den, utvide den. Gjøre den til sin egen. Hvordan de kan vokse på fortellinger, ta til seg næring fra fortellingen. Og jeg har erfart hvordan fortellingen kan bli større enn seg selv når den deles i barnehage og klasserom.
Og psykologien har vært en fin følgesvenn i dette arbeidet. Jeg har blitt inspirert til å bruke psykologisk teori og tankegods på nye måter når jeg har skrevet om barnets møte med boka. Bl.a har jeg blitt opptatt av hvordan forholdet mellom barnet og fortellingen kan utvikle seg til å bli en form for levende relasjon. Ikke nøyaktig slik den kan oppstå mellom mennesker selvfølgelig, men likevel dynamisk. Hvordan barnet kan bli ”større enn seg selv” (for å benytte den russiske psykologen Vygotskys formulering) i møte med litteraturen. Altså: De utviklingspsykologiske mulighetene som finnes i barnets møte med boka. En slags psykologisk kommentar til et utvalg av dagens barnebøker.
Ja, for selv om Lindgrensitatet innleder boka di og du også har en del ”klassikere” som referanser, er det samtidslitteratur du har i fokus. Hva er det med samtidslitteraturen?
Ja. Det dreier seg om samtidslitteraturen. Den litteraturen som dagens barn har tilgjengelig. Da jeg for mange år siden begynte å lete i samtidslitteraturen, opplevde jeg den i starten som litt utilgjengelig og fremmed. Jeg skammer meg egentlig litt over å innrømme at jeg lette etter - eller ønsket å finne – fortellinger om hverdagsbarn jeg kunne kjenne meg igjen i. For å være ærlig håpet jeg å komme til steder som kunne minne meg om Bakkebygrenda eller Tiriltoppen. De av oss som vokste opp med Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgen vet hva jeg snakker om.
Men det jeg kom til, var surrealistiske univers med helter i utkanten av fellessakpet. Det var outsidertyper plassert i fremmedgjorte miljø.
Redningen var altså at jeg har fått mulighet til å intervjue lesende barn om samtidslitteratur. Og jeg gjorde en viktig erfaring: Jeg erfarte hvor åpne, tolerante, nysgjerrige og medskapende barn kan være i møte med litterære tekster. Hvor søkende og fordomsfritt – ja, hvor lekende – de kan gå inn i selv nokså tvetydige og urovekkende tekster. Og jeg tror jeg lærte at nettopp de surrealistiske universene åpner for en romlig og mangefassetert formidling av følelseskvaliteter. Og nettopp det tror jeg øker mulighet for gjenkjennelse hos barnet, og bidrar til at barnet så å si kan sette sin egen signatur på opplevelsen.
Og så håper jeg jo at det jeg har skrevet kan inspirere den som leser til å finne egne favoritter og andre fortellinger enn de jeg har fisket opp. Jeg har presentert et lite knippe samtidslitteratur for å eksemplifisere. Det er et bitte lite knippe i et hav av fortellinger. Det utkommer mer enn 1000 barnebøker hvert år, så det er nok å ta av! Jeg håper at jeg har skrevet en bok som gir leseren grunnlag for selv å vurdere tekster og inspireres til selv å lete videre og finne annen litteratur enn det jeg presenterer.
Ditt første hovedkapittel heter ”Gjenkjennelse”. Det neste kaller du ”Utvidelse”. Jeg tror det handler om hvordan barn kan vokse på litteraturen. Kan du si litt mer om det?
Ja, jeg tror det først og fremst handler om barnets evne til lek og om tilgang på fantasi. De aller fleste barn har både lek og fantasi langt mer tilgjengelig enn oss voksne.
I møte med fortellinger, kan barnet leke med tanken om å være ”den andre”. De kan liksom ”prøve på seg” én identifikasjon deretter en annen, uten å miste opplevelsen av å være et sammenhengende, stabilt selv. Snarere tror jeg slik eksperimentering forankre barnets opplevelse av hvem en er, og utvide ens forestillinger om hvem en vil bli.
I terapeutisk sammenheng møter vi ofte individer som føler seg prisgitt de situasjoner som oppstår. Vi møter fastlåste livshistorier med begrensede valgmuligheter. Og forventning om gitte utfall. Terapeutisk hjelp handler i stor grad om å få øye på alternativer til undertrykkende selvfortellinger. Det handler blant annet om å lete etter fortellinger som øker individets opplevelse av mestring, der ens posisjon kan beskrives med større handlingsrom og påvirkningskraft. Og ta i bruk mer omsorgsfulle og bekreftende måter å tenke om seg selv på.
Skjønnlitteratur kan ha en beslektet funksjon. Litteraturen kan tilby alternative fortellinger. Den kan utfordre selvfølgeligheter og definerte sannheter i leserens eksisterende selvfortellinger. Litteraturen kan trekke oss med til nye muligheter og andre utfall i fastlåste fortellinger.
Og når møtet med skjønnlitteraturen setter slike krefter i bevegelse, da er muligheten ti stede for at barnet kan utvide og fortellingene om seg selv.
Du fokuserer mye på fortellingens betydning. Kan du si litt mer om fortellingen som fenomen?
Ja, fortellingen som fenomen spiller en sentral rolle i min formidling. Vi kan se for oss at barnet ikke bare tar imot fortellinger, men også skaper fortellinger. Om seg selv og sitt eget liv. Ja, ikke bare barnet gjør det. Den narrative tradisjonen hviler jo på antakelsen om at vi alle, stort sett uten å tenke over det, systematiserer erfaringene våre i fortellinger. At vi ikke kan unngå å gjøre det. At vi er født inn i verden som historiefortellere. En eller annen (husker ikke hvem nå. Det kan ha vært den amerikanske psykologen Jerome Bruner. En av den narrative tradisjons største inspiratorer) har sagt at ”human lives are stories to be told”. Jeg gjør det, du gjør det, vi gjør det akkurat nå. Vi lager fortellinger. Om det som hender oss. Det er gjennom fortellinger vi er i stand til å huske det som har hendt oss, og til å skape mening – i mylderet. Og det jeg har vært spesielt interessert i å utforske, er hvordan litterær formidling kan gi næring til, styrke og utvide – kanskje noen ganger endre – de fortellingene barnet bærer om seg selv og sitt eget liv.
Du skriver et sted at litteraturen gir barnet både innsikt og utsikt. Innsikten handler, slik jeg forstår det, om hvordan barnet kan bli bedre kjent med, og utvikle, seg selv gjennom litteraturen. Men hva mener du med utsikt?
Litteraturen er jo også et møte med andres virkeligheter. Andres følelser og tanker.
Når vi åpner rommet i oss selv til å ta inn andres fortellinger, da tøyer og utvikler vi vår forestillingsevne. På samme måte som det trengs trening for å kunne fornemme andres følelser og tenke om andres tanker, trengs det øvelse for å bli i stand til å se verden fra en annen synsvinkel enn ens egen.
Det faktum at verden ser annerledes ut fra et annet perspektiv, gjør jo selvfølgelig alt fellesskap og alt samliv komplisert. Vennskap, partnerskap, foreldreskap og forpliktende deltakelse i samfunnsliv, hviler på evnen til å forestille seg hvordan andre har det.
Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum understreker betydningen av å øve opp evnen til å ”se gjennom den annens øyne”:
Hvilke følelser og tanker fanger jeg inn hvis jeg står i dine sko? Hvilke ønsker og drømmer kan flagre gjennom meg hvis jeg fortsetter å stå en stund til? Kan jeg forsøke å formulere en av de fortellingene du kanskje bærer om deg selv?
Nussbaum kaller slike øvelser for narrative imagintion. Altså en slags ”fortellende forestillingsevne”. Denne forestillingsevnen øves opp i møte med litteraturen, sier Nussbaum. Og hun fremholder at slike øvelser kultiverer menneskets evne til empati.
Vi er avhengige av at en relativt stor del av befolkningen har en genuin innlevelsesevne. Uten den vil det tolerante samfull krakkelere. Nussbaum går et par skritt videre og hevder at demokratier hviler på nettopp en slik forestillingsevne hos mennesket. Fordi den gjør mennesket rustet til å ta innover seg og stå tryggere i møte med alle de motsetninger et menneskelig fellesskap rommer.
I litteraturen inviteres vi til å gå et stykke vei i fremmede menneskers sko. Kanskje til og med i skoene til mennesker som vanligvis er usynlige for oss, mennesker som oppleves fremmede. Mennesker vi kanskje har lyst til å overse eller unngå å møte. Eller mennesker som provoserer oss.
Her finnes det muligheter til å erfare at andre er tilsvarende sammensatte som oss selv, og vi kan komme til å erfare at vi kan dele drømmer, utsatthet, håp og behov. Litteraturen gir mulighet til å erfare det jeg har kalt et menneskelig slektskap.
Jerome Bruner – den amerikanske psykologen – hevdet at menneskets forestillingsevne også er fredsbevarende. Ikke fordi den nødvendigvis føre til at vi unnskylder, legitimerer eller fullt ut forstår andres handlinger og holdninger, men fordi vi får tak i andres beveggrunner, altså – vi får tak i hva som kan ligge bak menneskers handlinger og valg. Det kan også bli tydeligere for oss hvordan menneskers bakgrunn og livsvilkår preger deres forventninger, drømmer og opplevde muligheter.
Når vi øver opp vår narrative forestillingsevne kan vår tilbøyelighet til å se ”den andre” som ”fremmed”, kanskje til og med som skremmende, ondskapsfull eller frastøtende, endres. Slik ”tøying” gjør oss bedre i stand til å se på ”den andre” som et individ som deler mange av våre egne drømmer og behov. På den måten kan litteraturen gi ”utsikt”.
