Heidi Omdal er Norges fremste ekspert på selektiv mutisme.
Mandag 19. september klokka 17.15 kommer hun til Barnehagekanalen og holder kurs for oss.
Her får dere en liten introduksjon til temaet hun skal snakke om på webinaret. Webiaret er gratis for medlemmer av Barnehagekanalen og lenken legges ut i kanalen samme dag som webinaret.
I 2016 ga Heidi ut boka; "Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole"
Boka handler om barn med selektiv mutisme. Dette er barn som konsekvent unngår å snakke i barnehage og skole, men som pleier å snakke vanlig med foreldre og søsken hjemme. Noen klarer også å snakke med en venn.
Tausheten varer gjerne i mange år hvis ingen klarer å hjelpe barnet ut av det fastlåste kommunikasjonsmønsteret tidlig nok. Tidlig innsats er avgjørende for et vellykket utfall. Barn som klarer å bryte tausheten i barnehagen, vil som regel fungere som andre barn i skolen. Barn som tar med seg tausheten over i skolen, vil være i risiko for etter hvert å streve faglig og sosialt, og flere faller ut av skolen på grunn av sterk frykt.
Angsten barnet opplever forstås i forskningen som ligger til grunn for boken som en spesifikk fobi mot å snakke. Fobien kan sammenlignes med edderkoppfobi, fobi mot å være ute i mørket, stå i en heis osv. De barnehagene og skolene som tenkte på tausheten som en fobi og som jobbet med systematisk eksponering i små og forsiktige steg mot å kunne snakke, opplevde at barnet kom ut av det. De barnehagene og skolene som ga opp å gjøre noe og lot barnet være i fred med tausheten, klarte ikke å hjelpe barnet til å begynne å snakke. Barnet ga da opp seg selv og andre.
De voksne informantene i studien fortalte at de ble mer og mer ensomme etter hvert som årene gikk, og noen prøvde å ta sitt eget liv. De oppfattet seg ikke som sosialt engstelige i starten når det holdt å bruke kroppsspråket, men når ingen klarte å hjelpe dem og kravene til å kunne snakke ble større jo eldre de ble, fikk de sosial angst som følge av fobien mot å snakke. De tidligere tause voksne mente at det viktigste var å bestemme seg for å begynne å snakke og å bytte miljø når det hadde vart for lenge. Det var mye lettere å begynne med blanke ark uten noen spesielle forventninger fra andre om at de ikke skulle svare dem eller kom til å være på en bestemt måte. Da snakket andre til dem på en annen måte enn når de visste at de ikke kunne svare dem.
Det er avgjørende å jobbe med å skape positive forventninger hos de rundt barnet; andre barn, profesjonelle, foreldre og familie for å gi barnet et bilde av seg selv som en som snakker. Vi må stille krav til barna når vi er sikre på at barnet er helt trygt på andre barn og voksne som skal støtte det på veien ut av tausheten. Vi må hindre at andre overbeskytter barnet og dermed forteller det at det ikke kommer til å mestre ting alene. Da kan disse sensitive barna leve opp til den negative forventningen og «bli sin diagnose».
Vil dere høre mer om dette viktige temaet - ble med på månedens webinar!
