Jeg sitter på hjemmekontoret mitt og ser ut. Et vanligvis travelt nabolag er helt tomt for mennesker. Jeg får assosiasjoner til hjemmepåske når alle andre er på fjellet, dette må være langfredag! Men nei, denne stillheten er resultat av en dugnadsinnsats fra små og store. Ved å sitte hver for oss, forhindrer vi å spre Korona-smitte til de mest sårbare gruppene.
Jeg er vant til å ta t-banen i Oslo. Vi pleier å sitte og stå, som sild i tønne, men jeg føler ingen nærhet. Folk pleier å se ned på mobilen sin og det er lite kontakt. Det kan best beskrives som nærhet med stor avstand.
Nå sitter jeg helt alene hver dag, og føler mer nærhet enn på lenge. Som hundeeier må jeg ut og lufte hunden min av og til. Som alle andre, holder jeg god avstand til folk, men samtidig merker jeg at vi er nærmere hverandre enn vi har vært på lenge. De aller fleste ser opp, smiler og sier hei til hverandre.
Ja for det er ikke smittsomt å smile, men smil smitter!
Barnefamilier på luftetur en tidlig ettermiddag. Barn og voksne som snakker sammen. Mobilen ligger i lomma! Vi går der alle sammen og vet at vi er med på en stor dugnad, der alle må ta sin del. Kanskje kan vi komme ut i andre enden av denne forferdelige krisen, som litt klokere og bedre medmennesker.
La oss håpe at dette bidrar til en varig endring i vår måte å møte verden på. Avstand, men likevel nærhet.
Barn er gode på dugnad, på radioen hørte jeg et barn som informerte på klokeste vis, hvordan vi skal passe på hverandre. Avslutningen var; "takk for at dere hørte på meg!"
Alle barn i arbeid!
En av de mest fantastiske dugnads opplevelsene jeg selv har hatt var i barnehagen min, for mange år siden. Ved en ren feiltakelse fikk et enormt lastebillass med bark. Vi kom til barnehagen en morgen og fant hele leke-plassen vår fylt av bark. Vi hadde egentlig bestilt litt bark for å legge inn under noen små busker. «Katastrofe,» tenkte jeg først, «denne barken klarer vi aldri å få flyttet på.» I ren fortvilelse utbryter jeg: «Herlighet, hva skal vi gjøre med all denne barken?» Jeg regner ikke med å få noe svar, men en av de eldste guttene, Nicolay, har løsningen. Hvis alle bidrar klarer vi det! Alle henter hver sin bøtte og hjelper til. Et realt samarbeidsprosjekt! De minste barna bruker de minste bøttene. Vi fordeler områder og fyller opp bark innunder trær og busker, langs alle hekker og under alle trær. Når foreldrene kommer om ettermiddagen, er all barken på plass. Barna lukter bark og er skitne på hendene. Slitne og fornøyde har vi utendørs feiring med vaffelsteking! Barn er ikke vonde å be!
