Av Mari Weldingh
Når psykologen min sa, du som elsker prosjekt kan jo sette i gang et prosjekt om deg selv.
La det å få et godt liv, bli ditt store, viktige prosjekt. La det å ta seg tid til seg selv, gjøre gode ting mot deg selv bli et prosjekt.
Når man har levd med angst i 30 år og først i en alder av 37 år finner ut at du er et jævla prosjekt så kan man enten le eller gråte..
Jeg valgte å le, og tenkte at dette var jo det mest fantastiske jeg hadde hørt på lenge.
Det er nemlig så enkelt å tenke at bak alle de flotte bildene man ser på sosiale medier med rent og ryddig hus, smilende, lekende barn, familier på tur, ektefeller som holder hender så er virkeligheten alltid sånn.
Men det kan jeg skrive under på at det ikke er. Når virkeligheten noen ganger heller er at du prøver å få hverdagen til å henge sammen, at du gleder deg til å legge deg hver kveld, at du ikke klarer å fungere på hverken jobb, i familien eller blant venner. Når du ikke klarer å hverken puste, spise eller bevege deg, da hjelper det særdeles lite med et feiende flott bilde på facebook eller instagram. For hverdagen tar oss alle på en eller annen måte, der virkeligheten bak fasaden ikke er ekte.
Hvorfor skal det da være så vanskelig å si at alt ikke er bra? Hvorfor skal det da være så vanskelig å vise fram sannheten? Hvorfor skal det da være så mye enklere å si «alt er bare bra».
Hvordan kan vi som voksne mennesker, som foreldre lære barna våre at det er viktig å være seg selv, at det er viktig å vise følelser, at det er lov å ikke alltid ha det bra. Det er faktisk helt normalt å ikke ha det bra hele tiden.
Men jeg la de ut jeg også. De fine bildene som lyser mot deg når du åpner instagram eller facebook. Bildene der alt ser helt perfekt ut. Sånn at alle rundt meg skulle tro at jeg hadde det bra. Sånn at fasaden skulle se ok ut. At ingen skulle tenke at jeg skilte meg ut blant mengden.
Det man ofte skjønner etterpå er at sannheten er at man skiller seg ikke ut i mengden av å ha en bilde som ikke er perfekt, man skiller seg ikke ut i mengden av å ikke ha et bilde i det hele tatt, man skiller seg ikke ut i mengden ved å ikke ha et «perfekt liv» - for det er virkeligheten.
