Line Holseth, jobber som veileder og pedagog i en av Læringsverkstedets barnehager.
Les hennes kloke tanker om hvorfor vi gjør verdens viktigste jobb!
Min ryggsekk med livserfaringer er ganske tung. Jeg tenker vel at den kan være type tursekk, sånn med plass til både telt og sovepose, liggeunderlag også hvis det kniper. En ryggsekk med masse livserfaring på godt og vondt.
Jeg vet jo om de med mye tyngre sekk enn meg, og jeg vet om de som har kun sånn magebelte med plass til lipgloss og en iphone.
Min påstand er at de med magebeltet, de tåler ofte lite motgang. Jeg har spurt meg selv hvorfor det er slik mange ganger, og kommet fram til at tung sekk gir sterke ben. Ben man virkelig kan plante, slike som fortsatt står som støpt i stormen. De med magebeltet kan jo flakse vekk i lett bris.
Men tung sekk og sterke ben kom jo med en pris. Prisen av skuffelser, sorg, brutte avtaler, utrygghet, svik, redsel, ingen som vil se, ingen som vil høre. Hallo?! Er det noen der?
Bena kan jo også etter hvert få tretthetsbrudd, og ryggen tåler ikke tung sekk i storm over lang tid.
Jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at min sekk kanskje var unødvendig tung. Jeg trodde jo at alle fikk utdelt lik sekk. Noe så innmari urettferdig at noen har en barndom der konsekvensene gjør at man blir for evig endret som person. Man kunne kanskje reagert annerledes enn man nå gjør, man kunne hatt et annet temperament enn man nå har. Man hadde kanskje ikke hatt triggerpunkter, mistrodd andres intensjoner, trodd på positive kommentarer. Men dette kan man jo ikke vite sikkert ...
Jeg valgte å studere til førskolelærer. Den opprinnelige grunnen var vel ikke så nobel, men morfar sa at jeg hadde så barnetekke at jeg burde jobbe i barnehage. Og jeg likte jo barn veldig godt. Grunn god nok. Jeg møtte mye rart i de første jobbene som førskolelærer. Mye rart som satt i veggene der. Mange voksne som ønsket at barna kunne bli små utgaver av en selv. For de var jo liksom så bra?! Man tar til seg ukultur fort. Man blir vant til at her er det sånn, for sånn har vi alltid gjort det! For det har liksom fungert så bra?! Man sier ikke mot som nyutdannet. Noe innerst inne i meg føltes feil. Jeg har litt vondt i magen etter jobb.
Det skulle bli mange år til i jobben, før oppgaven ble å reflektere. Og før man lærte om utviklingsverktøy, kvalitet i barnehagen, brukerundersøkelser og endringsarbeid. Refleksjon kan gjøre vondt. Jeg har gudskjelov sjølinnsikt, og kan lett se meg sjøl i situasjoner hvor jeg som voksen har krenket barn. Himlet med øynene og snakket over hodet på dem. Gitt de følelsen av at de er dumme. Jeg har sagt mye dumt egentlig. Blitt litt for irritert eller oppgitt. Men det var før. Nå jobber jeg i en barnehage hvor vi lærer masse om hjertekultur, jeg reflekterer og blir mer bevisst effekten av mine handlinger, jeg lærer litt etter litt noe annet. Jeg skal også bli flinkere til å si ifra når andre er utenfor ramma. På vegne av alle barna med litt for tung sekk. Omsorg, raushet, empati, jeg lytter, jeg ser og jeg har all verdens tid. Jeg har en god følelse etter jobb.
Hva om alle rett og slett kunne få slippe den veldig tunge sekken? Hva om vi i barnehagene forter oss og lemper av den sekken til den lille ryggen som kommer hver morgen? Vi setter den i garderoben, men forsøker å tømme den for innhold hver dag. Litt etter litt. Med omsorg, raushet, empati, jeg lytter, jeg ser, og jeg har all verdens tid.
Jeg kjenner samtidig at min ryggsekk er blitt en lett tursekk. Den kan jeg lett bære.
Comments