Noen ganger bare kjenner man det med en gang - her er det godt å være! Vi snakker ofte om at noe "sitter i veggene" og dette "noe" påvirker opplevelsen av trivsel. Selv har jeg kommet til at dette "noe" ikke sitter i vegger men i folk - og det smitter!
Da er det ekstra godt å komme til barnehager eller skoler som er "smittet" av raushet, fellesskap og klokskap. I dag vil jeg fortelle om en rektor ved en skole, som smittet alle med nettopp raushet, fellesskap og klokskap.
Jeg skulle holde et kurs for en gruppe barnehagefolk, og de hadde fått låne gymsalen på en liten grendeskole. Rektor tok imot oss og viste oss rundt i «skolen sin!»
Det første jeg la merke til var den plakaten som hang rett innenfor døra. Det var en trivsels plakat. En gjensidig avtale som beskrev hvilket ansvar den enkelte hadde i forhold til å gjøre denne skolen til et godt sted å være for alle. Slike plakater har jeg sett før, og de ramser ofte opp alt det barn skal passe på og gjøre, for at alt skal bli bra! Denne plakaten skilte seg ut. Det stod "Alle barn og alle voksne ved denne skolen må sammen sørge for at alle barn trives på skolen osv. på nederste linje stod det; Det er de voksnes ansvar å sørge for at alle barna ved denne skolen har det bra!"
For en glede - jeg kjenner at jeg ikke har noe i mot å bli smittet!
Rektor starter med å beklage at hun ikke hadde anledning til å være sammen med oss hele kvelden, men hun er dessverre forhindret. Jeg tror jeg kan si på vegne av alle de som var til stede at vi følte oss usedvanlig godt ivaretatt. Da vi kom til rommet der vi skulle tilbringe de neste fire timene spurte rektor; «hva er det du skal snakke om i kveld da Kari?» I kveld skal jeg snakke om sosial kompetanse!» svarte jeg. Da strålte rektoren opp og sa; «nå ble jeg virkelig glad, det er det viktigste av alt og jeg synes å merke at dette viktige temaet har druknet i fag som norsk og matematikk de senere årene! Som rektor møter jeg hver høst en hel gjeng med små barn, noen av dem har ikke en gang fylt seks år. Noen av disse små menneskene har ikke lært seg forbokstaven i sitt eget navn og de kan knapt telle til ti. Dette bekymrer meg aldri! For jeg vet at når de får litt tid på seg så tar de dette igjen! I 5. klasse har det som regel jevnet seg helt ut!
Men så møter jeg små barn som ikke har lært å fungere sammen med andre. De klarer ikke å se andres behov, dele plass med andre, løse konflikter, få seg kamerater og venner, samarbeide osv. De mangler rett og slett sosial kompetanse og det bekymrer meg veldig. For dette er så mye vanskeligere å ta igjen. Mange av disse barna bruker også hele sin mentale energi på å gruble over hvordan de skal overleve neste friminutt, og da er det vanskelig å få med seg det som skjer i skoletimen! Når vi kommer til 5. klasse har disse barnas utfordringer ofte blitt hele klassens problem!
Så Kari, kan ikke dere i barnehagene bare hjelpe barna med å bygge en solid sosial grunnmur, så skal nok vi i skolen klare å reise det byggverket på toppen!»
