Voksnes relasjonskompetanse er av stor betydning. Men hva betyr det egentlig i praksis?
Et øyeblikks hverdagsmagi!
Jeg er på besøk i en barnehage der vi hadde innledet et utviklingsprosjekt. På den store avdelingen var det klart for måltid. Jeg blir møtt av et barn som kan fortelle meg at det er «smeltedagen» i dag. Dette er noe jeg aldri tidligere har hørt om, så jeg setter meg spent til bords. Stemningen er god, og alle de voksne sitter ved bordet sammen med barna. Bordsangen er unnagjort, og barna åpner matpakka. De fleste barna har gulost i matpakka si i dag. Nå får de hvert sitt fat til å legge osteskivene på. Så er de klare for smelting. En av guttene legger en halv skive på fatet, ser på barnehagelæreren og får et bekreftende smil. Han spretter av stolen og hopper i retning mikroovnen. Nå skal osten smeltes. Gutten hopper opp og ned foran mikroovnen med et stort smil over ansiktet. Jeg ser på ham og smiler. Gutten hopper tilbake på plass, og køen foran mikroovnen vokser. De fleste barna legger alle osteskivene på fatet sitt samtidig, smelter dem og går og setter seg for å spise. Men for en liten gutt med «sprett i bena» passer det godt å få seg noen flere turer, så han legger på en halv skive om gangen. Samme smilet hver runde, hopper opp og ned foran mikroovnen. På hans tredje runde sier jeg: «Vet du hva jeg skulle ønske meg?» Han rister på hodet. «Jeg skulle ønske at jeg hadde sånne bein som du har, sånne med sprett i!» Nå ser han på meg og smiler og spør: «Hvorfor det?» «Se på de treige beina her, da! Vet du hva som ville skjedd hvis de beina fikk lov å bestemme over meg?» Hoderisting. «Jeg ville blitt sittende i ro på denne stolen hele dagen, kan du tenke deg noe så kjedelig?» Nå rister han på hodet og smiler. Så ser han på barnehagelæreren. Da sier hun: «Skal vi fortelle Kari hva som er hemmeligheten?» «Du kan gjøre det du,» sier han. Hun samler hendene til en trakt og hvisker: «Du må spise sprett-yoghurt!»
Vi deler et øyeblikks lykke der ved bordet. Jeg tenker på hvor lite som skal til for at barn og voksne skal oppleve glede og samhold. Da vi skal ut, kommer gutten med «sprett i beina» og spør om jeg vil leke med ham! Heldige meg!
Jeg er helt sikker på at jeg har kjent på den gode barndom et lite øyeblikk ved matbordet i denne barnehagen.
Bildet er tatt av Oksana Kuzmina/Shutterstock
Det er derfor vi skal bruke hele dagen!
Jeg er på besøk i en barnehage. Styreren ønsker at jeg skal observere det som skjer i løpet av en helt vanlig hverdag. Klokka er 12.00, og jeg parkerer bilen min på utsiden av barnehagen. Ei dør går opp, og to store gutter (4 år) kommer styrtende ut. Målrettet løper de sammen mot et lekeskur, der de henter seg hver sin bøtte og hver sin spade. Like målrettet setter de nesa mot lekehuset som ligger midt på uteområdet. Sammen setter de i gang å grave, den ene inne i huset, den andre utenfor. Det er noe ved guttenes væremåte som får meg til å tenke på «arbeidskarer». De to har et felles prosjekt – de snakker ikke sammen, for de vet hva de skal. «Venner,» tenker jeg, «heldiggriser!» Jeg går bort til guttene og spør: «Arbeider dere?» Da svarer den ene: «Ja, vi skal rydde hele dette huset her, vi, og hele plassen utenfor!» «Du verden – det er litt av en jobb!» svarer jeg. «Det er derfor vi skal bruke hele dagen!» sier den andre. «Da er det ikke verdt at jeg forstyrrer dere,» sier jeg. «Nei, det er ikke verdt!» sier guttene i kor. Jeg trekker meg unna.
Jeg er helt sikker på at jeg i løpet av ti minutter en tilfeldig formiddag har sett et eksempel på den gode barndom i samspillet mellom to bestevenner. Jeg tenker at dersom jeg her og nå kunne ønske meg noe og få det oppfylt, ville jeg ønske at alle barn hadde en venn som de kunne tilbringe tiden sammen med – som de kunne planlegge med, krangle med, forhandle med, finne på spennende ting med og rett og slett bare være sammen med.
