Av Kari Pape
Som foreldre vil vi det beste for barna våre. Vi vil gjerne dele store opplevelser med dem, og klarer nesten ikke vente.
Ofte har vi store forventninger til hvordan det skal bli, og så hender det ganske ofte at vi blir skuffet. For barna var slett ikke så entusiastiske som vi hadde håpet. Kanskje er vi rett og slett så ivrige at vi ikke klarer å vente til barna er klare!
For mange år siden hadde vi en lokal kjøpmann i barnehagens nærområde. Hver vår inviterte han barnehagene i Oslo til Sirkus. Egen tilrettelagt forestilling for barnehagebarn. Alle barn over fire år skulle få bli med og vi forberedte oss godt. Et foreldrepar var veldig indignerte over at deres datter, som jo var langt mer moden enn alle andre barn på snart tre år, ikke kunne være med. Som et kompromiss gikk vi da ut og sa at foreldre som hadde lyst til å ta med yngre barn var velkommen til å bli med.
Pappaen tok fri fra jobben og ble med. Da vi hadde krabbet oss innover benkene og satt oss godt tilrette, oppdaget pappaen at jenta hadde bæsjet. Han ålet seg forbi alle på de tynne plankene; "unnskyld, unnskyld!" 20 minutter senere kom han tilbake, svett i panna; "unnskyld, unnskyld!". Satte seg ned med jenta på fanget og etter 10 nye minutter sovnet hun. Hun sov trygt og godt i pappaens armer til forestillingen var over!
Barnehagefolk har god kunnskap om barn og det kan være lurt å forhøre seg litt med dem om hva barna bør være med på og hva som kan vente!
Gode venner av oss var blitt fosterforeldre for et barn på fem år. Barnet hadde ikke vært med på særlig mye i sitt femårige liv, så her var det mye spennende i vente.
Fosterforeldrene ville gjøre alt de kunne for å ta igjen det forsømte, og i prosessen glemte de helt at de hadde god tid - faktisk hele resten av barnets liv!
Så skjedde det noe som ble en vekker!
Det var tenning av julegrana på hjemplassen. Der står de nybakte fosterforeldrene med en femåring mellom seg. Stjernene i øynene lyser om kapp med jultre-lysene. Da sier fostermoren; "er det fint syns du!" - "ja, det er det fineste jeg noen gang har vært med på!" er svaret. Fostermoren kjenner hun blir varm og rød i kinnene og sier; "å, jeg blir så glad for at du liker dette, og fordi jeg har planlagt masse ting vi skal gjøre sammen nå før jul! Vi skal ta deg med på alt du har lyst til!" Da svarer barnet; "og vet du hvorfor jeg er så glad? Jeg er så glad fordi jeg hadde det til gode!"
Da de kom hjem fra julegrantenning, tok fostermoren fram planen hun hadde laget for desember og strøk de fleste punktene. Det skulle de ha til gode!
Den som venter på noe godt - venter ikke forgjeves, lærte vi da jeg var liten. I dag venter vi ikke med noe - det er synd! For alt blir litt bedre når du har rukket å glede deg!
