4 min lesing

Kan vi hjelpe barna å bli mer robuste?

Av Kari Pape

Når vi hører på NRK at 1 av 10 jenter i alderen 15-24 år bruker medisiner mot depresjon, er det grunn til bekymring. Hva er årsaken til at så mange unge har psykiske utfordringer? Det finnes ikke noe entydig svar på det spørsmålet, men det er god grunn til tenke over hva vi kan gjøre når barna er små, slik at de utvikler en sunn psykisk helse og en motstandskraft når livet treffer dem midt i trynet! For det kommer til å skje en eller annen gang!

Noen av disse ungdommene har kanskje levd hele livet sitt med en grunnleggende frykt for alt som kan gå galt. De mangler trygghet i livet.

Andre har kanskje opplevd å bli sett og belønnet - først med klistremerker, senere med likes. Hver gang de foretar seg noe, forventer de reaksjoner og vurderinger fra andre. De takler kanskje ikke når applausen stilner.

Da de var små ble de kanskje sett hver gang de gjorde noe som voksne satt pris på. Kanskje ble de sett for hvor pene, flotte, slanke, sterke, flinke og fine de var. Men ikke i like stor grad for meningene sine, følelsene sine eller opplevelsene sine. Kanskje var det ingen der og tok i mot dem når de var sinte, lei seg, forbanna eller bare veldig glade. Ingen har noen gang sett hvem de er som menneske - og når de har en "bad hair day!" eller får det for seg at musklene er for små eller puppene for store, eller får dårlig karakter på en prøve, da tror de at de er verdiløse!

I denne artikkelen ønsker jeg å peke på to grunnleggende faktorer, som du kan bestemme deg for gjøre noe med, i møtet med egne barn. Kanskje kan du hjelpe barnet ditt å bli mer robust:

Den første rådet mitt handler om trygghet:

Ikke smitt barnet ditt med utrygghet - det eneste barnet ditt kan bruke utryggheten din til - er å bli utrygg i møtet med verden!

Jeg skjønner godt hvis dette er vanskelig, men i barnehagen ser vi hva som skjer når foreldre overfører sin usikkerhet og utrygghet til barna. Et kjennetegn ved utrygge barn er ofte at de har foreldre som involverer barna i alt det de selv syns er ugreit og vanskelig. Og den lista er ofte lang. Det kan være alt fra maten, som ikke er bra nok, de voksne på avdelingen som er feil, de andre barna som ikke er greie nok. De snakker ofte høyt og mye om alt som er farlig og om alt som kan gå galt.

De tenker nok at de på denne måten viser verden hvor mye de bryr seg om barna sine, og tenker nok også at de andre foreldrene som ikke snakker høyt om alt dette - bryr seg mindre.

Usikkerhet smitter, og barna preges ofte av foreldrenes usikkerhet. De våger ikke å slippe seg løs og være barn, for det er så mye som kan være farlig og det er så mye som kan gå galt.

Hvis du kjenner deg igjen i denne måten å være foreldre på, bør du øve på følgende:

Prøv å gå fra "VÆR FORSIKTIG!" til "HA DET GØY!", når du tar farvel med barnet ditt hver morgen!

Det andre rådet mitt handler om å bygge barnets selvbilde:

Vær mer opptatt av anerkjennelse enn av ros!

Jesper Juul pleide å si at selvbildet vårt består av to deler: Selvtillit og selvfølelse.

Litt forenklet kan vi si det sånn:

Selvtilliten handler om hva du gjør og hvordan du ser ut. Selvtilliten vokser av ros.

Selvfølelsen handler om hvem du er som menneske. Selvfølelsen vokser av anerkjennelse.

Hvis du ønsker å hjelpe barnet ditt å utvikle et godt selvbilde bør du fokusere mer på selvfølelsen og mindre på selvtilliten.

Barnet ditt trenger å bli sett som menneske - men det trenger ikke å bli vurdert hele tiden! "Å så pen, å så flink, å så fin!

Anerkjennelse bygger på en forståelse av at barnet er likeverdig. Du anerkjenner barnet ditt når du bekrefter at de følelsene, meningene, opplevelsene og tankene de har er helt ok. Barnet må kjenne at du er der og tar dem i mot - det går bra - vi kommer til å reise oss igjen!

Det er ikke farlig å være lei seg, det er en del av å leve! Det er ikke farlig å være sint eller skuffet, det er en del av livet. La barna kjenne på følelsene, ikke prøv å ta følelsene fra dem!