Søk

Hva ser du når du ser deg selv i speilet? Ser du det du ønsker å se igjen i barna dine?

Som voksen, sammen med barn, er jeg en utrolig viktige modell. Dette har jeg visst lenge. Allerede som student på grunnutdanningen lærte jeg dette! Men hva betyr det egentlig i praksis?


For mange år siden, hadde jeg en helt spesiell opplevelse på en ferietur. I etterkant av denne ferieturen, dukket episoden plutselig opp i møtet med en liten gutt på småbarnsavdelingen i barnehagen min. Plutselig så jeg meg selv, som i et speil, og det jeg så var veldig langt unna det bildet jeg hadde av meg selv, som anerkjennende, respektfull og med en tanke om at alle mennesker er likeverdige!


Som pedagogisk leder, styrer, hovedfagsstudent og småbarnsmor, var jeg opptatt av likeverd og respekt. Jeg ønsket, mer enn noe annet, at vi i barnehagen min skulle klare å gi disse små menneskene en god start på livet. En opplevelse av å være betydningsfulle, likeverdige individer, på alle områder i barnehagens hverdagsliv. Jeg visste godt at dette krevde mye av oss som voksne, og ekstra mye av meg som leder. Vi måtte skape et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø, basert på sentrale verdier.


På papiret veldig greit - men så var det praksisen da!


Vi er på ferietur til Finnsnes, for å besøke familie og venner. På aldershjemmet venter svigermor, som hadde gledet seg til besøk hele sommeren. Endelig var vi der. Hun spør etter hundene og vi går og setter oss ute i et fellesrom, der det er lov å ha med hundene inn. Så disker vi opp med godsaker og kaffe og praten er i gang.


En lege kommer inn i rommet, og stiller seg bak svigermors rullestol, mens hun sier; "Jaså, det er her dere har gjemt dere? Jeg har lett etter henne, og jeg er nødt til å ta henne med og ta noen blodprøver." Mannen min og jeg blir litt forskrekket over legens korte tone, og svarer at "det går nok fint, vi skal være her i en hel uke vi, så vi har god tid!"


Vi ser på svigermor at hun ikke forstår hva som skjer, hun har ikke lenger så god hørsel og har ikke oppfattet at noen har kommet inn i rommet. Vi tar det for gitt at legen kommer rundt og forklarer svigermor hva som skal skje, og blir derfor fullstendig overrumplet av lengens manglede empati. Hun tar tak i stolen og triller svigermor ut av rommet, som om hun var en av aldershjemmets gjenstander! Mannen min løper etter og forklarer svigermor hva som skjer!"


Vi er begge litt lamslått og jeg spør mannen min om han har tenkt å gi legen en tilbakemelding om dette. Han syns det er litt vanskelig og er redd for at det skal gå utover svigermor. "Jeg er så redd for at de skal se på henne som en gammel dame med en sønn som klager!"


Vi driver en barnehage og nå begynner vi å snakke om dette dilemmaet. Det finnes absolutt paralleller til barnehagen, barna, foreldrene og vi som arbeider der!


"Tenk om foreldrene ikke tør å si fra, når voksne i barnehagen gjør slike overtramp?" Det er jo veldig alvorlig! Dette må vi absolutt ta opp med foreldrene, blir vi enige om. Hensynet til barnas beste skal alltid veie tyngst. På samme måte som hensynet til beboerne alltid skal veie tyngst på et aldershjem!


Likevel svikter vårt relasjonelle mot, i møtet med denne legen!


Tilbake i barnehagen - måltid med de yngste barna:



Barna på småbarnsavdelingen sitter og spiser rundt et stort bord. Måltidet har vart en god stund og de fleste begynner å bli ferdige. Jeg får en telefon, som absolutt ikke kan vente. Jeg blir borte fra avdelingen i drøyt 5 minutter og kommer inn igjen i rommet. Effektiv som jeg er, bestemmer jeg meg for å begynne å skifte barnas bleier med det samme.


Halvparten av barna sitter med ryggen mot døra. Jeg kommer inn på avdelingen, går bort til Stian (1 ½ år), som sitter med ryggen til. Uten å gi meg til kjenne løfter jeg Stian opp av stolen. Der henger han i armene mine, med en skorpebit halvveis inne i munnen, helt uanende om hva som har truffet ham bakfra!


Akkurat i det øyeblikket dukker episoden med svigermor opp - og jeg får øye på meg selv i "speilet". Det jeg ser, harmonerer veldig dårlig med mine tanker om meg selv, som anerkjennende, respektfull og opptatt av likeverd!


Det går opp for meg at jeg er i ferd med å handle på nøyaktig samme måte som legen på aldershjemmet. Jeg blir stående som frosset fast i gulvet - og en av kollegaene mine sier; "hva er det som skjer!" Jeg svarer "dette skjer og det er siste gang!" Så satte jeg meg på huk, satte Stian ned på gulvet og sa; "hva er det jeg gjør da? Jeg løfta deg ut av stolen din uten å si fra først, unnskyld, Stian!" Han ser på meg og smiler og skorpebiten ramler ned på gulvet!


På første personalmøte tar jeg opp hendelsen og spør om noen av oss ville like hvis vi ble løftet opp av stolen helt uten forvarsel, av en kjempe som kom bakfra? Da sier en kollega, "Nei, og jeg ville heller ikke like hvis noen kom bakfra med en kald frotteklut og begynte å vaske meg i ansiktet!"


"Eller hva med at noen plutselig kommer bakfra, tar tak i bukselinninga di og drar den ut, for å sjekke om du har noe der nede i buksa?"


Vi blir enige om at disse handlingene fra oss voksne bryter med alle barnehagens verdier. For å få slutt på disse overtrampene må vi hjelpe og minne hverandre på dette hver eneste dag!


Jeg vet ikke om dette er noe du tenker over i ulike situasjoner i hverdagen men jeg velger å tro at de aller fleste foreldre er opptatt av at barna deres skal utvikle respekt for andre mennesker og at de skal ha omtanke for andre. Da kan det være lurt å starte med å ta en liten titt i speilet!