Søk

Det er ikke slemt å svare nei! Artikkel 2

I forbindelse med vårt webinar; "Å skape balanse mellom grenser og frihet!"



Ofte tror jeg vi svarer ja, fordi vi føler oss slemme når vi svarer nei!


7 åringen var blitt syk. Han hadde høy feber, og vi holdt ham hjemme fra skolen. Den første dagen var jeg hjemme sammen med ham, den andre dagen var det pappas tur. Jeg reiste til Sarpsborg om morgenen for å holde kurs. På toget hjem ble jeg oppringt av en syk gutt, nesten uten stemme.

«Hei mamma!»

«Hei, hvordan går det med deg?» sa jeg.

« Bra, jeg ringer for å si at nå tar jeg på meg fotballutstyr!»

«Hva?» sa jeg.

«Jeg tar på meg fotballutstyr for det er siste kampen i sesongen, og den bare skal jeg spille altså!»

«Nei, det skal du ikke! Du hadde 40 i feber da jeg gikk i dag tidlig, jeg hører at du er syk, og du skal ikke spille fotball,» sa jeg.

«Det skal jeg, og det er ikke noe å diskutere!» var svaret jeg fikk.

«Nei, du har rett i det, dette er ingenting å diskutere, for dette bestemmer vi!

Vet du, nå har jeg tenkt å legge på røret hvis ikke du har noe annet å fortelle meg!»

«Det har jeg!»

Jeg venter i spenning!

«Jeg skal spille den kampen!» sier han.

Jeg gjentar at det skal han ikke, ber ham gå og legge seg og sier «ha det». Jeg legger på røret med en følelse av å være ondheten selv.

Det går noen sekunder så ringer telefonen igjen. «Mamma, har du ikke hørt om FNs barnekonvensjon? Barn har rett til medbestemmelse, dette er mitt valg, jeg har lært om det på skolen!»

Jeg tenker at dette var et godt forsøk, men må finne en måte å forklare ham at han tar feil.

«Har du lært om ditt valg på skolen? Spennende, det vil jeg gjerne høre mer om, men når det gjelder akkurat denne saken så er det ikke ditt valg. Dette er vårt ansvar. Vi har ansvaret for helsa di til du er 18 år. Vi har ikke tenkt å fraskrive oss det ansvaret.» Nok en gang sier jeg «ha det» og legger på. Han ringer meg tre ganger til og formidler nøyaktig samme budskap. Jeg begynner virkelig å føle meg slem der jeg sitter.

Så ringer telefonen igjen, nå er tonen en helt annen: «Mamma, kan jeg få se på den Champions league-kampen i kveld da?»

«Ja, det var en god idé, den kampen kan vi to se sammen, så har vi noe å glede oss til.»

«Ok.»

Jeg legger på røret, lettet over at jeg ikke sa: «Ja så spill den forbannede kampen og bli dausjuk da!» For jeg vet at han fort ville gjort det!


Så tenker jeg: «Ikke slem mamma, ansvarlig mamma!» Det må ikke forveksles!


Tenk over og snakk sammen om:


  • Hvordan kan dere samarbeide om å ta ansvar i situasjoner som krever ansvarlighet?

  • Hvordan kan dere samarbeide mer bevisst rundt barns medbestemmelsesrett uten å overlate barnet med et ansvar det ikke er i stand til å ta?

  • Snakk sammen om hvilke avgjørelser barn kan være med på å ta?

  • Har dere drøftet hvordan dere skal gå fram i de tilfellene der ansvaret for avgjørelsen ligger hos de voksne?


Samtidig tror jeg det er viktig å huske at barn kan være med på en rekke avgjørelser uten at dette på noen måte kan sies å være ansvarsfraskrivelse fra den voksnes side.