4 min
Oppdatert: 13. okt. 2022
Denne fortellingen handler om en pedagogisk leder jeg kaller Sidra. Når jeg er opptatt av denne fortellingen, er det fordi jeg har møtt mange som står i liknende situasjoner som henne.
Jeg skal snart legge meg, og kjenner en glede over at det er fredag i morgen. Samtidig merker jeg den opplevelsen som oftere har sneket seg inn, den som heter «Utilstrekkelig». Det er ikke alltid så lett å identifisere hvordan «Utilstrekkelig» dukker opp, men jeg har de siste ukene skrevet ned noen stikkord:
- Travel og lite i forkant
- Rutiner mer enn pedagogikk
- Sykt mange hensyn å ta – til barn, foreldre og kolleger
- Pedagogen i meg roper og vil legge ned «Utilstrekkelig»
- Hvor skal jeg begynne?
La oss først og fremst filleriste «Utilstrekkelig», mulig dette er et sted å begynne. Jeg vil rett og slett gå til frontalangrep! Barnehagen har manøvrert i et ekstremt krevende terreng over lang tid og hvorfor ikke fortelle at vi strekker til?
Når Sidra snakker om «sykt mange hensyn å ta», er det jo ganske vanvittig å tenke på at barnehagefolk metaforisk kjører slalomski fra tidlig morgen til stengetid. Og det kan absolutt være travelt, og da må vi kjøre slalom mye fortere så vi ikke detter på snørra. Siden vi holder oss til de store metaforer, driver sånne som oss med mange merkelige ting, blant annet skihopp. Hvor ofte må ikke sånne som oss ta sats og lande i et delikat Telemarksnedslag? Mens man i idretten knapt flyr et par hundre meter, kjører ekte barnehagefolk over kontinenter og opp til månen. Vi kan fly på tepper og kjøre buss med brus som drivstoff. Og glemte jeg å nevne at vi kan gjøre oss usynlige - og med største selvfølgelighet snakke alle verdens språk. Til og med, og dette er det grunn til å fremheve, er det helt vanlig å dø litt for så å bli levende igjen. I barnehagen har vi dessuten virkningsfulle medisiner mot absolutt alt, og mens man i legemiddelindustrien bruker årevis på å utvikle dem, snakker vi om sekunder i barnehagen. Hvor «Utilstrekkelig» er man da?
I de leke-gode barnehagene har man ikke kuttet rutiner, men kanskje tilført en snev av mer Gale-Matias. Som utøvende pedagog elsket jeg å tilføre rare elementer til undring og glede. Noe som ble en gigantisk suksess, var da jeg tidlig en morgen sto og dyttet på barnehagen. Ingen, verken barn eller foreldre skjønte hva jeg holdt på med, så jeg sa jeg skulle løfte barnehagen opp i lufta for å flytte den – og inviterte foreldrene til et gigantisk barnehageløft sammen med barna. En liten sprekk i asfalten var mitt alibi for at jeg hadde klart å skyve den ene avdelingen litt til siden – og det ga næring til mange samtaler i garderoben, samlingsstunden og når vi spiste mat. Husker jeg ikke feil, var det flere barn som begynte å tegne hvordan vi løftet opp barnehagen.
Jeg skal ikke skryte på meg at planleggingen alltid var perfekt, men noen ganger får man pedagogisk hjelp av uheldigheter. Faktisk kan jeg ikke huske hva jeg gjorde feil, men meningen skulle ha vært å bestille noen pakker saltpølse. I stedet fikk vi femten meter mårpølse! Det ga måling nye dimensjoner. Hvor mye mårpølse fikk vi plass til på en rett linje fra kjølerommet og inn til Eikelunden? Eller hvor lite mårpølse var det plass til i den lille gangen kontra inne i garderoben? William undret seg en gang om hvor høyt opp i lufta vi ville fått mårpølsene dersom vi kunne «måle oppover». Jeg angrer bittert på at jeg ikke kontaktet brannvesenet sånn at pølsene hadde fått det løftet Willian var ute etter – og jeg tror faktisk brannvesenet ville kommet på «pølsefest».
Siden jeg snakker om mårpølse, vil nok noen hevde at den primært bør spises. Vi hadde så vanvittige mengder, og jeg kjente en viss frykt for at barna ikke ville like den. Vi ansatte la vår sjel i å fremsnakke mårpølse som det beste i verden, og noen barn var litt skeptiske i begynnelsen. Men det skulle vise seg at det mest spiste pålegget på Eikelunden det året ble mårpølse. Dessuten begynte mange foreldre å kjøpe denne pølsa i butikken. Det er faktisk nærliggende å hevde at vi ga mårpølse et nytt ansikt for en klynge småbarnsfamilier i Skien. Og Sarah gjorde en svært god konstatering etter at vi hadde brukt tid på å spise store mengder: «Nå må vi finne noe annet å måle med, Terje». Omtrent rett før jul samme året spiste vi marsipanpølse i brød.
Til Sidra og mange andre: Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror når «Utilstrekkelig» dukker opp, blir det mindre Gale-Matias, mer rutiner og mindre pedagogikk - for enten vi løfter barnehager til værs, kjøper et par meter ekstra mårpølse eller overrasker med marsipanpølse på en helt ny serveringsmåte, skapes noe artig å være sammen om i barnefellesskapet. Vi, ansatte som tross alt kan fly uten en eneste flytime, kommer i forkant av konflikter og kaster «Utilstrekkelig» på skrothaugen.
Mitt forslag til Sidra er kanskje hva de bør begynne med og aldri slutte med. Flere ganger i uka bør de ansatte bytte på å invitere til rare, overraskende og gjentagende ting i og utenfor rutiner. Når vi tenker at «det rare der» gjorde vi for tre måneder siden, så skal barnehagen være rar og gøyal hele tiden. Det er et bærende element ved barnehagepedagogikk. Og mange som meg, elsker nettopp Gale-Matias.
Da jeg løftet opp barnehagen, trang vi ikke flere ansatte. Man kan si det var en enkel handling uten krav til de store ressurser! Der det fort ble litt «knuffing i svingen», avtok det raskt fordi jenter som gutter skulle ut å løfte barnehage! Vi, små og store på Eikelunden, ble mindre travle fordi vi frydet oss sammen om noe gøy, fremfor å komme i etterkant av konflikter. Dermed var det fortsatt mange hensyn å ta, men kanskje ikke fullt så «sykt» mye.
Mon tro hvordan litt Gale-Matias i barnehagen kan gi muligheter til samspill ved middagen hjemme? Er det ikke sånn at jo bedre barn har det på en arena, jo større er muligheten for at det smitter?
Hvor «Utilstrekkelig» er man da?
Ønsker dere å komme i kontakt med Terje Melaas kan dere sende en e-post til: