Tips til arbeidet med Tilbakemeldingskultur - artikkel 1.

Den nye barnehageloven fastslår den enkeltes plikt til å si fra når barn ikke har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø. Når voksne definerer barn på måter som kan oppfattes som negativt, skal kollegaer tilbakemelde om dette.

Det er de voksne som sitter med ansvaret og det er de voksne som setter tonen. Det er derfor helt grunnleggende å ha noen verktøy som hjelper oss å se om det vi sier og formidler, følges opp gjennom våre handlinger.

Gjør vi det vi sier vi skal gjøre?

Er vi sånn vi sier vi skal være?

Er det samsvar mellom planer/formidling og praksis?

Gjennom praksisfortellinger framgår det ofte hvordan den voksnes væremåte, holdninger, prioriteringer og valg er styrende for barnas væremåter, holdninger og valg. Noen ganger ser vi helt klart hvordan voksne gjennom sin måte å agere på gjør det henholdsvis vanskelig eller lett for barn å finne seg en plass i fellesskapet.

Som pedagogisk leder i barnehagen, sitter du med et hovedansvar for at det skapes en kultur i din gruppe, der hensynet til barnas beste, alltid settes først. Du er også forpliktet til å ta del i dette viktige arbeidet i hele barnehagen.

Vi er helt avhengige av å ha en god tilbakemeldingskultur. Det må skapes et klima der det å ta imot og gi tilbakemeldinger på godt og vondt ufarliggjøres, gjennom at tilbakemeldingene alltid inneholder noe konkret og sansebasert.

Praksisfortellinger er svært nyttig i dette arbeidet.

Her følger et utdrag fra boka Lek og inkludering i barnehagen – motvekt til utestengelse og mobbing, (side 210 – 213, Pape, 2020):

Praksisfortelling: Det skjer mye rart der ute!
 

Jeg foreleser for en gruppe studenter. En ung mannlig student tar ordet og sier: «Vi har nettopp vært i praksis, vet du, og der har vi sett mye rart!» Jeg spør ham hva han mener med «rart», og han svarer: «Jo, jeg har sett voksne mennesker som krenker små barn uten at andre voksne mennesker griper inn og gjør noe med det!» Jeg spør om han kan konkretisere hva han mener med krenkelser, og han svarer med en praksisfortelling:

 «Vi sitter og spiser med ti små barn i alderen 1–2 år. Måltidet går mot slutten, og noen av barna ser ut til å begynne å bli lei av å sitte stille. De har en regel om at alle skal sitte ved bordet til alle er ferdige. En liten gutt plukker opp en skorpebit fra bordet. Han tar den mellom fingrene og lar den smuldre litt ned på bordet. Da sier en ansatt, med vennlig stemme: 'Jeg vil ikke at du skal grise med maten din, du kan spise den eller legge den fra deg!' Gutten ser på den voksne og legger skorpen fra seg. Damen smiler og nikker til gutten, som for å bekrefte ham. Så går det enda noen minutter, og nå har gutten funnet en brunostbit. Den er fin og formbar, og han tar den mellom fingrene og ruller den i hånda si. Nå spretter en annen dame opp med en brå bevegelse. Hun går mot gutten og sier med sint stemme: 'Hvis det er sånn det skal være, at du ikke hører på oss voksne, så får du sitte sånn da, vet du!' Hun snur gutten med ryggen mot bordet og setter seg tilbake på sin egen plass.»

Før du leser videre kan du reflektere rundt følgende:

 «Dette er et eksempel på noe jeg syns er rart, og som jeg kaller en krenkelse!» sier studenten. Jeg kan ikke være uenig i det. «Hva skjedde videre?» spør jeg. «Ingen ting. Gutten ble sittende til alle hadde gått fra, da først ble han løftet ut av stolen.» «Oi, betyr det at alle som arbeidet på denne gruppa, hadde en felles forståelse av at dette er innenfor en akseptabel ramme?» spør jeg. «Nei, det så ikke sånn ut, for når dama reiste seg opp og snudde stolen, så de to andre på hverandre og himlet med øynene og ristet forsiktig på hodet!»
 
 

I neste artikkel kan du lese mer om hvordan slike fortellinger kan benyttes i utviklingen av en trygg og god tilbakemeldingskultur i din barnehage.

Lykke til med et utrolig viktig arbeid!