5 min

Sosial kompetanse del 3 - motivasjon

Sosial kompetanse krever kunnskaper, holdninger og ikke minst motivasjon

Sosial kompetanse er svært viktig for at vi mennesker skal samhandle godt med hverandre. Det viktigste grunnlaget for sosial fungering legges tidlig i barndommen. I den forbindelse har vi en serie artikler, der vi belyser ulike sider ved sosial kompetanse og hvordan vi kan støtte barna våre i deres sosiale utvikling!

Kari Pape

For at barnet skal kunne handle på en sosialt effektiv måte og ta i bruk spesifikke sosiale ferdigheter, må det ha visse kunnskaper om og en forståelse i forhold til hvilke ferdigheter som fungerer, og i hvilke situasjoner de fungerer. I tillegg må de inneha visse holdninger som gjør dem i stand til å foreta valg av strategi, og de må være motivert for å handle.

Vi hadde samlingsstund. Målet for samlingen var å utvide barnas forståelse i forhold til det å inngå kompromisser og komme til enighet om ting på en fredelig måte. Vi tenkte det vill være lurt å snu litt på flisa, så Hilde (førskolelærer) og jeg spilte rollespill for barna der vi kranglet fryktelig om en leke. Barna irettesatte oss og fortalte oss at sånn kunne vi ikke gjøre. Vi kunne ikke krangle sånn om leker. ”Sett dere ned!” var beskjeden vi fikk. På spørsmålet om hvordan vi da skulle gjøre det, var svaret; ”dere må dele med hverandre!” To av jentene var veldig ivrig (begge 31/2 år gamle) de viste at de hadde stor forståelse i forhold til dette. For å løse konflikten måtte begge gi seg. En gutt forklarte at man kunne ha leken noen minutter hver, de to jentene sa at man kunne holde i hver sin ende av leken. Flott, så visste vi det!


 En halv time senere, ute i hagen, observerer vi de to jentene i en heftig krangel over en dukkevogn. Hilde spør om de har glemt rådene de gav til oss. ”Nei, svarer de to – før de fortsetter å røske i dukkevogna og skrike. ”Hva sa dere til oss da?” spør Hilde. ”Vi sa at dere skulle dele, og det gidder ikke vi!” kom det kontant fra den ene.

Her var det åpenbart motivasjonen som manglet.

Sosiale kunnskaper, holdninger og motivasjon omtales gjerne som ledd i vår sosiale kognisjon og består alle av kompliserte psykologiske prosesser. Vi mennesker vil alltid foreta valg og utføre handlinger som forskerne ikke kan forklare med utgangspunkt i teoretiske betraktninger.

Det er naturlig å tenke at barn som mestrer ulike sosiale ferdigheter, automatisk vil handle på en sosialt kompetent måte, men sånn er det ikke nødvendigvis. (Som eksemplet over viser).

Det er lett å slutte seg til dette. Et barn kan gjerne ha de nødvendige sosiale ferdighetene samt kunnskaper omkring hvordan det bør handle i en spesiell situasjon, men likevel velge å se bort fra denne kunnskapen og handle på en måte som strider mot den. Dette kan bunne i følelsesmessige reaksjoner hos barnet eller også i mangel på holdninger, eller, som i tilfellet under, mangel på motivasjon.

De eldste barna i barnehagen var i svømmebassenget. Anders (seks og et halvt år) har fått tilbud om å låne et par dykkerbriller av en voksen. Anders er henrykt. Han er veldig god til å svømme og endelig skal han få lov til å "skinne litt!"

Så kommer Ragna (seks år), og hun gråter fordi hun har glemt brillene sine hjemme. Hun har operert et øye og får ikke lov til å bade uten brillene.

Anders synes veldig synd på Ragna, han klapper henne på kinnet og sier: «jeg synes virkelig synd på deg som ikke får lov til å bade!» Så forsøker han å trøste.

Da sier en av de voksne at Anders må gi brillene til Ragna slik at hun kan bade. Anders protesterer. Etter lange diskusjoner kaster han brillene fra seg og løper gråtende ut. Ragna, som er en god venn av Anders - blir naturligvis også lei seg!

Eksemplet viser hvordan Anders både har ferdigheter og kunnskaper om hvordan han skal handle. Nå er det imidlertid sånn at det å handle i tråd med sine kunnskaper og ferdigheter i denne situasjonen innebærer en konsekvens som Anders ikke ønsker å ta, motivasjonen mangler, naturlig nok.

Denne situasjonen kunne vært løst på en langt smidigere måte, dersom den voksne hadde klart å se saken fra barnas ståsted.

Den voksne kunne appellert til barnas sosiale kompetanse ved å spørre dem - "hvordan kan vi løse dette da?" Å la barna medvirke i å finne gode løsninger på slike dilemmaer er veldig nyttig. Barna har ofte mange gode forslag. Hvis barna ikke kommer med noen forslag kan den voksne legge fram et forslag:

"Nå var det sånn at Anders hadde gledet seg til å prøve brillene, samtidig trenger Ragna brillene for å kunne bade, så da må vi finne en ordning. Jeg foreslår at dere har brillene litt hver, så tar jeg tiden!"

Antakelig ville dette gitt en god opplevelse for begge barna.

Det er liten tvil om at foreldre i stor grad påvirker holdninger og motivasjon hos barn. Samtidig tilsier all erfaring at foreldrenes evne til å påvirke avtar etter hvert som barna blir eldre og kamerater, venner og andre får større betydning. Det er derfor grunnleggende viktig at foreldre bruker tid til holdningsarbeid fra barna er små. Den kjente barnepsykologen Magne Raundalen (1996) bruker begrepet preiking (preaching) om dette å sette ord på handlinger og opplevelser, forklare og resonnere omkring verdier og verdisyn sammen med barn. Har du gjentatt noe ofte nok, vil det etter hvert danne seg en holdning hos barnet, som det vil ta med seg videre i livet. Etter hvert som andre enn foreldrene (kamerater, venner, lærere og andre) overtar mye av påvirkningskraften, er det viktig at barnet har forankret en del grunnleggende holdninger og verdier om hvordan man handler overfor andre mennesker.

Anne og Per hadde problemer med å få datteren til å forstå at leksene alltid skulle gjøres rett etter skoletid, også hvis hun var med andre barn hjem etter skolen. Datteren hadde en rekke gode unnskyldninger – blant annet sa hun at de andre heller ville gjøre andre ting. Anne hadde gjentatte ganger «preiket» for datteren om det å ta ansvar for egne handlinger: «Du kan ikke komme hjem klokka seks om kvelden og skylde på andre fordi du ikke har gjort lekser.» En dag kommer en av mødrene i klassen og sier til denne moren: «Hun datteren din er sa reflektert. Vi satt hos oss og hadde en diskusjon om det å gjøre lekser. Sønnen min sa at det var veldig vanskelig å få tid til lekser, fordi de han var med hjem etter skoletid, alltid ville gjøre andre ting først. Da sa datteren din: «Men da må jo du si at du vil gjøre lekser først – det er jo ditt ansvar, for alle har sin egen vilje!»

Ingen tvil om at Anne og per var godt fornøyd med det de hørte!

Hva med oss voksne - er vi alltid gode modeller?

Magne Raundalen påpekte en gang, så riktig, at barn til forveksling likner på oss voksne. Så hvordan kan det ha seg at vi til stadighet krever mer av barn enn vi krever av oss selv?

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg må ærlig innrømme at jeg til tider handler stikk i strid med mine kunnskaper og mine etablerte og hyppig uttrykte holdninger. Av og til gjør jeg rett og slett det som passer meg best i situasjonen, samtidig som jeg vet at kunne gjort dette på en bedre og mer hensiktsmessig og sosial måte.

Så et veldig godt råd til alle dere som er opptatt av barnas sosiale kompetanse - eller av og til mangel på denne - snu speilet og prøv å se deg selv! Vi bør aldri stille strengere krav til barna enn vi stiller til oss selv.