5 min
Det er viktig å huske at sosial kompetanse er personavhengig og situasjonsavhengig. En egenskap som vurderes som svært verdifull av en person eller i en spesiell situasjon, kan bli betraktet som en negativ egenskap av andre personer eller i en annen situasjon. Samtidig vil miljø og kultur virke styrende på hva som defineres inn under kompetansebegrepet. Med andre ord, noe er individuelt, og mye er rammet inn av en kulturell sammenheng.
Barnets sosiale kompetanse vil i visse tilfeller kunne knyttes direkte til det miljøet barnet er en del av. Barn kan i visse situasjoner oppleves å fungere dårlig sosialt, mens det i virkeligheten er miljøet og det sosiale klimaet som er problemet. La meg gi et eksempel på et slikt klima:
Et barn som kommer fra en barnehage der et viktig prinsipp er at voksne og barn skal ha gjensidig respekt for hverandre. Her legges det vekt på at barn skal få lov til å si imot voksne dersom de er uenige, og man forhandler seg fram til løsninger.` Når voksne snakker sammen, skal barna lære seg å vente, og motsatt. Når man spiser, sitter man og prater hyggelig sammen, og alle deltar i samlingsstunden. I denne barnehagen oppleves dette barnet som sosialt kompetent, og de voksne setter stor pris på barnets aktive deltakelse i alt som skjer. En dag bestemmer barnets foreldre at de skal bytte barnehage. I den nye barnehagen arbeides det ut ifra helt andre prinsipper. Det er den voksne som bestemmer. Barn skal ikke si imot de voksne, da er de obsternasige. I samlingsstunden skal man sitte stille og høre på den voksne. Under måltidet skal det være helt stille. Barnet har problemer med å finne seg til rette, og de voksne betrakter barnet som frekk og vanskelig.
Eksemplet demonstrerer i virkeligheten at sosial kompetanse er et begrep som begrunnes ut ifra den enkeltes verdisyn og samtidig er sterkt knyttet til kontekst.
Den enkeltes delaktighet i å skape sin egen hverdag
Siden oppdragelse og sosialisering av barn og unge i stadig større grad har blitt et samfunnsanliggende, er det naturlig å rette fokus mot de samfunnsinstitusjonene som i størst grad er med på å påvirke barn og unges oppdragelse og sosialisering. Samtidig må det understrekes at foreldrene på ingen måte skal fratas retten og muligheten til å oppdra sine egne barn. Snarere tvert imot er det viktigere enn noensinne at foreldrene engasjerer seg og tar aktivt del i denne prosessen. Vi må ta et felles ansvar for å skape et miljø som gir barn og unge de beste muligheter for å utvikle sin sosiale kompetanse.
Med gjensidighet og respekt som utgangspunkt må det arbeides for at det å skape en god hverdag i stadig større grad blir betraktet som et felles ansvar. Et viktig og helt nødvendig bidrag til dette er å gi barna rike muligheter for å arbeide med holdninger, kunnskaper og ferdigheter knyttet til sosial samhandling.
I Rammeplan for barnehagen kan vi lese om at: «Å utvikle sosial kompetanse vil i praksis si å lære sosiale ferdigheter gjennom konkrete hendelser i hverdagslivet.» Hva innebærer så dette i praksis?
Barna leker ute. Flere av barna har lyst til a huske, men det er bare en huske. Alexandra og Hilde (begge tre år) står og drar i hver sin ende av ei huske og skriker til hverandre. Thea (seks år) sier: «Dere trenger vel ikke å slåss om huska, dere kan jo huske sammen. Jeg skal hjelpe dere opp!» Thea hjelper de to småjentene og går videre til lekehuset. Der forsyner hun seg med to melkekasser. Ole (fire år) roper til henne at hun ikke får lov å ta dem. Thea gjør som om hun ikke har hørt Ole, og går av gårde med melkekassene Ole kommer etter henne og vil ta kassene tilbake, da dytter Thea til Ole og løper. Ole går tilbake til lekehuset, tomhendt og sint. Den voksne ser hva som skjer, men velger ikke å gripe inn. «Barna får lære seg å ordne opp på egen hånd!»
I løpet av en sekvens på fire minutter opplever vi at Thea demonstrerer hvor godt hun mestrer ulike sosiale ferdigheter. Hun ordner dette og hjelper de små barna ut av konflikten. Hun gir de små et praktisk stjerneeksempel på hvordan man kan kompromisse seg fram til en løsning. Litt senere opplever vi at hun mestrer den samme ferdigheten svært dårlig. Har hun plutselig glemt hva det vil si å kompromisse? Neppe. Men i denne siste sekvensen er hun selv følelsesmessig involvert, og da er ting straks litt vanskeligere. I tilfellet med Thea og Ole hadde det vært på sin plass med litt hjelp fra en voksen.
Det er ikke nok at barn lærer ulike sosiale ferdigheter, til hvilken tid de ulike ferdighetene skal tas i bruk og hvordan. Når det er følelser involvert, trenger barn, på samme måte som voksne, hjelp utenfra til å sortere sine egne følelser og opplevelser. I arbeidet med å styrke barnas evne til å omgås andre på en effektiv og positiv måte, blir det derfor viktig å være der og støtte barna i ulike situasjoner gjennom dagen. Hvordan dette kan gjøres i praksis, kan demonstreres ved å skrive litt om på historien om Thea og Ole.
Barna leker ute, flere av barna har lyst til å huske, men det er bare en huske. Alexandra og Hilde (begge tre år) står og drar i hver sin ende av ei huske, og skriker til hverandre. Thea (seks år) sier: «Dere trenger vel ikke å slåss om huska, dere kan jo huske sammen. Jeg skal hjelpe dere opp!» En voksen hører og ser hva som skjer, og går bort til barna. Hun roser Thea, og sier at det er fint at hun som er stor, hjelper de som er mindre.
Thea går videre til lekehuset, der forsyner hun seg med to melkekasser. Ole (fire år) roper til henne at hun ikke får lov å ta dem. Thea gjør som om hun ikke har hørt Ole, og går av gårde med melkekassene. Den voksne ser hva som skjer, og spør Thea om hun ikke har hørt hva Ole sa. Thea svarer at, jo da, hun hørte det, men hun har veldig lyst på kassene. Den voksne oppfordrer Thea til å snakke med Ole. Ole kommer og vil ha kassene tilbake. Thea forklarer at hun trenger kassene til a leke butikk sammen med Anne. Ole trenger også kassene. Den voksne prøver å hjelpe barna å løse situasjonen ved å spore dem inn på mulige løsninger. Etter en stund sier Ole: «Du kan ta den ene kassa, så tar jeg den andre!» Thea sier at det er greit, og begge barna er godt fornøyde.
Her viser den voksne en holdning som ikke nødvendigvis står i kontrast til at barna skal lære seg å ordne opp selv. Men den voksne har forstått at noen må støtte dem i læringsprosessene, og hun tar konsekvensen av dette! Eksemplet viser hvordan voksne ved aktiv deltakelse i barnas liv kan omsette ordene i Rammeplanen til virkelighet. Det er altså ikke nok å beskrive for barna hva som skal gjøres, og hvordan det skal gjøres. Eksemplene må levendegjøres gjennom aktiv handling! Det samme gjelder samspillet mellom barn og foreldre.
Hvordan kan vi som foreldre følge opp dette? Jeg tror vi må starte med å vise våre barn at vi «bryr oss». Vi må aldri være redde for å være tydelige overfor barn. Tydelige voksne skaper trygghet. Dersom vi er vitne til antisosial atferd blant barn og voksne, er det min mening at vi må markere at vi tar avstand fra dette.