Hvorfor tilgir barn så lett?
De er jo så små og uerfarne
Burde ikke vi voksne som har øvet så lenge, tilgi lettere?
Astrid Borgen
Vårt syn på barn og barndom er i stadig endring. I dag vet vi at evnen til empati er medfødt. Hvis vi ønsker et varmere samfunn, der mennesker støtter og hjelper hverandre, inkluderer og ivaretar hverandre, tilgir og kommer seg videre - er vi avhengige av at den oppvoksende generasjonen får gode muligheter for å utvikle empati.
Empati handler om evnen til å kunne leve seg inn i og forstå andres situasjon. I barnehagen opplever vi ofte hvordan svært små barn, viser denne egenskapen. Her illustrert med en praksisfortelling:
Thomas fyller to år i dag. Han har fått krone på hodet, og nå er det tid for kaka! Han har hatt med muffins til barnehagen, og det er plassert to lys i en av dem. De voksne synger bursdagssangen og går bort til Thomas, som skal få blåse ut lysene. Han blåser og får beskjed om at det er hans muffins. Han tar kaka med lysene og setter den foran seg. Nå går den voksne videre fra den ene til den andre. Barna forsyner seg med muffins. Så er det Petter. Han fyller to om et par uker. Han rister på hodet og munnen trekker seg nedover. «Har du ikke lyst på muffins?» spør den voksne med forundring i stemmen. «Ikke sånn,» sier Petter og stemmen høres ut som om den vil briste når som helst. «Hva mener du?» spør den voksne. Petter peker på kaka til Thomas og sier: «Sånn!» «Åh, du vil ha en sånn med lys på! Jeg forstår det, men det er bare Thomas som får sånn kake i dag, fordi han har bursdag!» Nå ser Petter helt ulykkelig ut, og sier: «Vil ikke!» mens han dytter vekk fatet med muffins. Da går den voksne videre til neste barn. I øyekroken får hun se Thomas som strever for å komme ned av stolen sin. Nå tar han sin muffins og går bort til Petter og sier: «Væsågo!»
I denne situasjonen støttet de voksne Thomas sitt initiativ. De lot han få lov til å gi bort kaken til en venn, som var lei seg! Det er viktig for utviklingen av empati!
Etterhvert utvikles også evnen til å forstå at en og samme situasjon kan oppleve helt ulikt fra menneske til menneske! I barnehagen kan det å oppleve konflikter med andre barn - bidra til å øke eller svekke denne forståelsen. Det er helt avhengig av hvordan de støttes av sine omsorgspersoner.
Konflikter - en kilde til utvikling av empati
Det at vi av og til er uenige, eller det at vi av og til har opplevd det samme, men likevel ikke deler opplevelsen, ja, det er disse mellommenneskelige utfordringene som ofte resulterer i en konflikt. Felles for de aller fleste konflikter, uansett alder på de involverte, er at de ofte forbindes med følelser, ofte sterke følelser. Da er det viktig å få hjelp av en person utenfor konflikten som ikke kjører over barnas følelser, og som ikke er opptatt av å finne syndebukker eller ofre! Det er også viktig at den voksne har en bevissthet omkring ulike affekter, og hvordan disse kan føre til ulike opplevelser som gir seg ulike følelsesuttrykk:
Peder og Mats er uenig om noe som har hendt, begge står og drar i hver sin ende av sykkelen. De voksne vet ikke hva det egentlig er som har hendt, men ser at de to er sterkt uenige. De voksne antar at begge vil ha den samme sykkelen, og ser seg rundt i hagen. «Gutter, det står en sykkel til der!» Nei, det er ikke interessant. Nå dytter Peder til Mats, han faller, reiser seg opp med et indignert uttrykk og dytter Peder så han faller. Da begynner Peder å gråte: «Det gjorde vondt!» «Du trenger ikke å gråte da, vet du, du dytta meg først!»
Disse to guttene er begge i sterk affekt, det er rimelig å tro at de er påvirket av en av de negative grunneffektene bedrøvelse, sinne, motvilje eller avsky. Affektene gir seg uttrykk i følelsesutbrudd. Det resulterer i at guttene dytter hverandre. Begge guttene er sinte, men affekten oppleves ulikt. Mats blir indignert, Peder blir fortvilet og begynner å gråte.
En assistent tar guttene med seg inn og setter seg ned med dem. «Vær snill å fortelle meg hva som hendte!» «Jeg ba Mats om å passe på sykkelen for meg mens jeg henta ei bøtte som skulle henge på styret. Da jeg kom tilbake, sa Mats at det var han som hadde sykkelen, så fikk jeg den ikke tilbake.» «Nei, for jeg bare tulla, jeg,» sier Mats. «Jeg bare skulle tulle med deg, men så blei du så sinna og dytta meg!» «Du dytta meg og!» «Du trengte ikke å begynne å grine, du dytta først.» «OK,» sier assistenten! «Nå tror jeg at jeg har forstått det. Hør nå! Du Peder skulle hente ei bøtte, og Mats skulle passe på sykkelen ...» Guttene nikker. «... så når du kom med bøtta, så ville Mats tulle litt med deg, så han sa at du ikke skulle få sykkelen tilbake!» Guttene nikker. «Så egentlig var hele greia en misforståelse, eller tar jeg feil?» Guttene tenker seg om en stund, så kommer det litt spakt fra Peder: «Ja, jeg tenkte at Mats skulle ta fra meg sykkelen!» Nå er det Mats som nikker. Assistenten sier: «Ja, det er fort gjort å misforstå hverandre. Men hva har dere lyst til å gjøe nå?» «Kanskje vi kan gå og se om vi finner to sykler?» sier Mats. «Ja det gjør vi.» Guttene løper ut og finner sykler og leker videre.
Tenk om voksne kunne ha løst sine konflikter på en like konstruktiv måte som barn, men kanskje fikk de aldri så god hjelp da de var små?