Hva gjør du når foreldrene ber deg vekke to-åringen etter et kvarter?
I fortellingen om Stian - ser vi hvordan det kan gå, når de ansatte i barnehagen ikke klarer å få foreldrene til å forstå hva som er best for barnet!
Stian var nesten to år gammel og hadde verdens flotteste foreldre. Foreldrene var åpenbart opptatt av at barnehagen var til for Stians del, og de var innstilt på å samarbeide for at alt skulle gå så smidig som mulig. En av de første dagene hadde moren til Stian en prat med pedagogisk leder på avdelingen. Hun ga uttrykk for at de hadde øvd på at Stian skulle holdes våken i løpet av dagen. Når han ikke sov på dagtid, var han veldig lett å legge om kvelden i 19-tiden, og dette var en viktig forutsetning for at de skulle få dagene sine til å gå opp. De ble enige om at Stian ikke skulle sove på dagtid.
Den første uken i barnehagen sovnet Stian ofte i løpet av det andre måltidet. Han lå med hodet på bordet og sov, og siden han ikke skulle sove, ble han raskt vekket igjen. Når foreldrene kom for å hente ham, var han ofte trist og lei seg, og vi hørte gråten hans ut av porten og bortover veien når de gikk.
Da Stian en dag falt i søvn mens han sto i huska og hadde fart, ble dette med soving tatt opp med moren. «Men kjære, det er klart han må få sove når han er trøtt,» var mors reaksjon. Så ble de enige om at han kunne legges når han var trøtt, de kunne holde øye med ham litt og se når han sovnet, så kunne de la ham sove i et kvarter. Til tross for at dette ikke var en god løsning for Stian, ble han vekket etter et kvarter. Det ville være feil å si at han var våken. Vi kunne fortsatt høre gråten hans ut av porten hver ettermiddag.
Stian viste liten interesse for å leke med de andre barna, han var ofte syk, og en dag overhørte jeg en samtale mellom to av assistentene i barnehagen:
«De foreldra er skikkelig ego! Tenker bare på seg selv!»
Jeg tenkte at dette var en veldig uheldig utvikling, og at den var basert på manglende kommunikasjon og feilaktige slutninger. Stians foreldre tenkte ikke bare på seg selv personlig kjenner jeg svært få foreldre som tenker mest på seg selv, dét er en holdning man skal være svært forsiktig med å tillegge foreldre!
I denne situasjonen kjente jeg, som styrer, at jeg var nødt til å gripe inn. Samtidig hadde jeg lite erfaring i hvordan jeg skulle gjøre det.
Refleksjonsoppgave:
Hvordan ville du gått fram i en slik situasjon?
Hvis du opplever liknende i din barnehage, hvordan vil du da gå fram, for å få foreldrene til å sette seg inn i barnets situasjon?
Videre kan du lese hva jeg valgte å gjøre - jeg er ikke spesielt stolt av fremgangsmåten min:
Jeg sa fra til pedagogisk leder på avdelingen at de var nødt til å ta en ny prat med foreldrene. Det hadde hun prøvd, og det var umulig å snakke med mor, var kommentaren. «Ok, da må jeg få lov å gjøre det!» sa jeg.
Dagen etter beordret jeg at Stian skulle få sove til han våknet av seg selv. Ingen vekking. Jeg fikk masse motsigelser fra personalet, men sa at jeg skulle påta meg det hele og fulle ansvaret. Etter to timer og førti minutter våknet en liten gutt, og etter enda ti minutter strålte han som ei sol. Da mor hentet ham, ga jeg beskjed om at dette ikke skulle nevnes, jeg hadde en annen plan. Moren kommenterte hvor blid han var, og gikk fornøyd ut sammen med en glad gutt.
Neste morgen sa jeg at jeg måtte ha en prat med mor. Vi satt oss ned og jeg spurte: «Hvordan hadde dere det i går?» Moren til Stian fortalte hvor hyggelig de hadde hatt det, og hvor blid han hadde vært! Så la hun til noe som jeg opplevde som svært tankevekkende: «Nå tror jeg endelig han begynner å trives litt!» Jeg tenkte at her har foreldrene gått rundt og trodd at Stians gråt har handlet om mangel på trivsel, mens vi har visst at den har handlet om mangel på søvn. Kommunikasjon er skumle greier når det ikke fungerer. «Fikk dere lagt ham i går kveld?» spurte jeg. Mor bekreftet at det ikke var noe problem, litt sent ble det, men det gjorde jo ingenting når han var blid og fornøyd. «Hvorfor spør du?» Så fortalte jeg at han hadde sovet to timer og førti minutter dagen før. Moren holdt på å trille av stolen. Da sa jeg til henne: «Helt fra jeg møtte dere første gang, har jeg opplevd dere som foreldre som har vært opptatt av Stians beste.» Moren opplevde sikkert dette som en bekreftelse og nikket. Da begynte jeg min argumentasjon: Det beste for Stian er at han selv får bestemme hvor mye søvn han trenger hver dag.
Et kvarter er helt klart ikke nok. Tenk selv hvordan du blir når du får for lite søvn! Personlig blir jeg sur, trist, lett syk, og jeg mister interessen for alt som er rundt meg. Jeg klarer heller ikke å lære noe når jeg er for trøtt.» Slik har Stian hatt det i barnehagen, og jeg er helt sikker på at dere vil oppleve en kjempepositiv utvikling hvis dere lar ham styre dette med søvn selv!» Moren nikket og nikket før hun spurte: «Hvorfor har ingen tatt det opp med oss før?» Jeg har lyst til å nevne at denne gutten i ettertid fikk ta over kontrollen over sitt søvnbehov. Han ble en veldig glad og fornøyd gutt som stortrivdes i barnehagen. Guttens verbale språk eksploderte, og han lekte med de andre barna. Før jul dette året hadde han fått seg en bestevenn, og disse to guttene holdt sammen til skolestart. Det var heller ingen tvil om at antallet sykedager gikk ned, noe som må betraktes som positivt både for Stian selv, for foreldrene hans og for barnehagen! Stians mor ble en av barnehagens beste ambassadører, hun gikk rundt til venner og bekjente og markedsførte oss som «barnehagen som har barnas beste i sentrum»!
Refleksjonsoppgave:
Måten jeg gikk fram på var ikke så mye å være stolt av, jeg undergravde min kollegas integritet og lurte foreldrene. Samtidig lyktes jeg godt i å nå målet mitt om å få foreldrene til å se saken fra barnets side.
Te en diskusjon rundt de etiske utfordringene i denne fortellingen.
Hvordan ville du reagert hvis styreren i din barnehage hadde tatt over styringen på denne måten?
Hvordan tenker du at situasjonen kunne vært håndtert. Skisser ulike løsninger.