En dag kom en mor og ville snakke med meg. Hun ville ta datteren ut av barnehagen. Årsaken var en opprivende skilsmisse. Barnets far skulle fortsette å bo i barnehagens nærmiljø, og selv skulle hun flytte et annet sted, og hun hadde fått plass til datteren der. Hun forklarte hvor opprivende hun følte det hver gang hun skulle hente datteren i dette området som hun altså nå hadde flyttet fra, og at hun gikk i angst for å møte eksmannen i nabolaget etter alt som hadde skjedd. Mors argumenter var absolutt forståelige. Samtidig var det helt umulig for meg å se at et slikt bytte kunne forsvares ut fra hensynet til barnets beste. Jeg ga uttrykk for at jeg hadde stor forståelse for hennes argumentasjon, men at jeg så det som svært uheldig for barnet å bytte miljø, nettopp med tanke på alt det vonde som hadde skjedd, men moren var urokkelig.
Jeg bestemte meg for å forsøke med en annen tilnærming, og jeg begynte jeg å snakke med moren om hvordan hun hadde det. Hun kom fra et annet land, og jeg spurte hvordan hun opplevde dette. Hun sa at hun ikke følte hun hadde noe nettverk, alle vennene og hele familien hennes bodde fortsatt i hennes hjemland. De få hun hadde kjent, var mannens venner, så dem hadde hun heller ikke kontakt med lenger.
Jeg fortalte om et foredrag jeg hadde hørt av Loveleen Kumar Brenna (2006) om det å flytte fra et land til et annet. Jeg sa: «Det hun fortalte, var at man ikke bare forlater sine venner og sin familie, men man forlater også sin historie. Det har jeg tenkt veldig mye på, for jeg er fryktelig opptatt av alle historiene og det å dele dem med andre som forstår. Hva tenker du om det?». Jo, det var en veldig god beskrivelse, syntes hun. Det var en stor sorg å tenke tilbake på noe som hadde skjedd, og ikke kunne snakke med noen om det fordi ingen delte historien. «Husk at din datters historie er her, i barnehagen,» sa jeg. «Her har hun sine venner, og her har hun alle dem hun kan dele sine historier med. Vil du at hun skal oppleve det samme som du har opplevd?» Moren ble veldig betenkt. Vi snakket sammen en lang stund, og da hun gikk, takket hun meg for at jeg hadde tatt meg tid.
Vi hørte aldri noe mer om bytting av barnehage, og jeg følte at jeg hadde investert noen minutter av min tid «for barnets beste»!
Refleksjonsoppgave
Har du noen gang opplevd noe liknende? Du ser at foreldre er i ferd med å ta valg på barnas vegne, som du kjenner, helt inn i hjertet ditt, er feil?
Tenk over hvordan du kan gå fram for å få foreldrene til å se saken fra barnets perspektiv.