Å ta utgangspunkt i barnets interesse!
Martine er (5 år). Hun setter seg ved siden av meg og ser på meg, som er på besøk. Hun har med seg en liten, brodert veske. Nå åpner hun veska og kikker oppi. Så ser hun bort på meg. «Har du med deg noe, du da?» spør jeg. Hun nikker og ser på nytt ned i veska! «Vet du at nå blir jeg skikkelig nysgjerrig,» sier jeg. «Jeg har veldig lyst til å se hva du har med deg.» «Det kan du!» sier Martine og stikker veska si helt opp i ansiktet mitt. Jeg forteller at jeg ikke klarer å se noe nå, og da heller hun innholdet utover bordet. «Oj, hva er dette?» sier jeg. «Har du ikke barn, du da?» svarer Martine. Jeg er et øyeblikk i tvil om hva jeg skal svare, de er jo ikke akkurat barn lenger. «Jeg har to store gutter, en av dem er helt voksen!» sier jeg. «Å ja, for alle som har barn vet at det heter Petshop,» sier hun. Nå viser hun meg et kuliknende vesen med stort hode og små bein og spør meg om jeg kan lese det som står på det ene beinet. «L, S, G står det,» sier jeg. Martine ser på meg med et blikk som får meg til å føle at jeg er veldig dum. «Jeg veit det da, jeg kan hele alfabetet. Jeg spurte deg om du kan lese det?» «Det kan jeg altså ikke,» sier jeg. «Hæ, er du en sånn voksen som ikke kan lese, du da?» sier Martine. «Nei, altså jeg kan lese, bare ikke de bokstavene der!» sier jeg. «Hvorfor ikke?» «Fordi det er tre blå bokstaver og vi må ha både røde og blå for å lage ord!»
Jeg tenker at så fint, endelig kan vi bruke alle bokstavene som henger høyt oppunder taket i rommet (alle rommene er utstyrt med bokstaver). Felles for alle disse bokstavene er at de er tegnet, farget og klippet ut av en voksen person med lite tid! De er store som A-fire ark, så dette må ha tatt noen uker. Nå tenker jeg at jeg skal be Martine velge seg en rød bokstav, som vi kan plassere mellom L-en og de andre. Da oppdager jeg at bokstavene er fargelagt i alle regnbuens farger. A-en er grønn, B-en er rosa, C-en er signalgul osv. Bokstavene kan med andre ord ikke brukes til noe annet enn å skape forvirring.
Nå ber jeg Martine hente et ark og en rød og blå fargeblyant. Hun stikker av gårde og kommer tilbake. Jeg skriver alfabetet med riktige farger. Så skriver vi LSG med blå bokstaver i god avstand fra hverandre på et ark. «Nå kan du velge en rød,» sier jeg. Hun velger A, og jeg ber henne skrive A mellom de blå bokstavene. «Nå kan vi lese det!» sier jeg og leser: «LASAG.» «Dette er jo nesten som å trylle det!» sier Martine.
Ordet trylle har en magisk klang, og Martines bruk av ordet får flere barn til å komme og sette seg. «Tryller dere?» Det er en liten gutt som spør. «Ja, hun dama der, hun kan trylle med bokstaver. Egentlig så finnes det bare røde og blå, så de som henger der er helt gærne!» sier hun.
Jeg humrer fornøyd, men samtidig kjenner jeg engstelsen stige. Hva om en voksen finner ut at de skal plukke dem ned og lage nye, riktige! Da går det fort en arbeidsuke til!
Martine fortsetter ivrig med bokstavene, mens flere andre barn kommer til og begynner å tegne. «Kan vi bruke alle de røde imellom?» spør Martine. «Vi kan prøve!» sier jeg. Vi skriver LESEG, LISIG, LOSOG, osv. Så kommer vi til den siste røde bokstaven. «Ikke si noe, for nå tror jeg at jeg kan det; nå står det LÅSÅG,» sier Martine. Der knekte hun koden!