5 min

+Noen tanker om lek og lekende samspill i forbindelse med webinaret 6. april

Lekende samspill er en viktig faktor i et inkluderende fellesskap

Å være alene i en stor gruppe er mer ensomt enn å være alene for seg selv. Noen barn opplever, av ulike årsaker, å være ganske så alene i barnehagen. Ved å tilrettelegge for lekende samspill mellom barn og mellom voksne og barn, øker vi barns muligheter for deltakelse i lek. Felles for lekende samspill og lek er innslaget av «på liksom» samt elementer av humor. Vi voksne må tenke oss nøye om før vi stopper barns lekende samspill. Hvilke begrunnelser bruker vi?

Barnehagelæreren i fortellingen (under) reflekterer rundt dette!

Nok tid for hvem?

To av barna i gruppen står ved vasken på badet. De skal drikke vann og har hentet koppene sine. Jeg står ved døra og ser på hva de gjør. Den ene er ei rolig jente på nesten tre, hun leker mest med et par av de andre jentene i gruppen. Da er det ofte med dukker, kopper og klær eller andre rolige leker. Det er sjelden hun er i noen voldsom lek med mye støy.

Den andre er en gutt på samme alder, som nesten aldri viser interesse for å leke med noen. Han har lite språk og er mest opptatt av sine egne påfunn. Jeg opplever han som innesluttet i forhold til de andre, og jeg synes han har vanskeligheter med å forstå hvordan man kan vente på tur, leke med, eller dele med noen. Han liker heller ikke at det blir for tett når det blir mange rundt han, eller at han søler på seg og blir våt.

Så er disse to alene sammen på badet. Jenta mister koppen ned i vasken med ett dunk, vannet spruter, og hun ler. Han ser opp fra koppen og smiler til henne. Hun ser på han, tar opp koppen og gjør det samme igjen, med vilje denne gangen. Vannet spruter opp, og hun ler enda mer. Nå tar også han koppen og fyller den med vann, ser på henne, og kaster den i vasken. De ler begge to. Ser på hverandre i speilet og fyller koppene sine, holder de opp samtidig og slipper, vannet spruter høyt, og de ler begge to. Han pleier ikke like å bli våt eller at noen spruter på han, men nå spiller det ingen rolle. Han synes ikke merke at ermet på genseren blir vått. De gjentar dette noen ganger til, bytter på å fylle kopper og slipper. Det smeller i vasken og vannet spruter. Det ser ut som de morer seg stort sammen.

Jeg står og ser på dem, og tenker at siden de har det så morsomt, og fordi at det akkurat er de to så kan de få lov til å fortsette en stund. Tenker at jeg får stå der og si ifra hvis de begynner å sprute altfor mye. Da blir de jo våte, og badegulvet blir vått. Da blir det mye å skifte og tørke opp, det kan ta lang tid, husker jeg at jeg tenkte. Og når jeg synes det begynner å bli litt kjedelig å vente, ber jeg de slutte. De henger opp koppene sine, og vi går ut fra badet. Da vi går ut fra badet tenker jeg at: nå blir det sikker mye mas om å leke med kopper på badet heretter, og de vil sikkert gjøre dette hver gang de har tenkt å drikke, det har jeg ikke alltid tid til, og dette var kanskje skikkelig dumt å la de få lov til i det hele tatt.

Refleksjoner i ettertid

Men det ble ikke noe mer spørsmål om noe som helst på badet. Jeg skjønte etter hvert at dette nok kom til å bli med den ene gangen. Og da tenkte jeg at det var fint at jeg lot de få lov til å leke på badet.

Jammen flink jeg gitt!

Ser an hvem som er på badet, og lar de få leke litt sammen også. Veldig flink til å la de utvikle lek og samspill. Så det så!

Og når jeg skriver dette nå, så tenker jeg at denne situasjonen kunne vært utnyttet mye bedre!

Jeg synes jo at det er riktig å tilpasse situasjonene etter hvem og hva som skjer. Alle har ikke alltid like stort behov for alt, og alt kan ikke alltid være likt. Og etter min mening kan en lek være så mangt, også kopper i vasken. Kanskje ikke alle er enige i dette, men jeg mener at noen ganger kan man ta litt spesielle hensyn. Så derfor stiller jeg meg nå mange spørsmål, blant annet:

Kanskje de skulle fått lov til å fortsette til de var lei selv?

Kanskje kunne de med litt oppmuntring ha utviklet denne leken?

Kanskje kunne de ha byttet kopper, sprutet på hverandre,

Og hvem vet hva de kunne ha funnet på?

Og nå forstår jeg at jeg opplevde et lite magisk øyeblikk rett foran meg, en skinnende mulighet som jeg dessverre lot gå fra meg.

Hvis jeg bare hadde tenkt mer på hvordan verne om dette samspillet, istedenfor alle praktiske ting. Ikke hadde hatt det så travelt, eller tenkt på alle ting som i verste fall kunne skje. Se muligheter i stedet for begrensninger er i teorien veldig fint, men jeg synes ikke det alltid er så lett i praksis.

Hilsen en pedagogisk leder på småbarnsavdeling!

Å høre til i et lekende fellesskap mener jeg har stor betydning for barns opplevelse av den gode barndom. Slik jeg ser det er et lekende fellesskap preget av raushet. Her er det lov for barn og voksne å prøve og feile. De voksne fokuserer fortrinnsvis på å finne gode løsninger for barna og er mindre opptatt av å følge bestemte regler. Et lekende og inkluderende miljø er preget av at voksne er i stand til å anerkjenne barn som likeverdige individer. De voksne har en lekende, humoristisk holdning til det som skjer. Når problemer oppstår i samspillet mellom barna, tillegger de voksne barna evnen til selv å ordne opp i dette. De holder seg i nærheten som en støtte og en trygghet. Når barn selv finner gode løsninger, opplever de medvirkning til demokrati i praksis.

De voksnes hovedoppgave blir å sørge for at alle barn får muligheten til å oppleve seg selv som en deltaker i dette fellesskapet. Når voksne ikke lykkes i dette arbeidet, fratas barna muligheter for å oppleve den gode barndom. Lekende handlinger er barnas viktigste uttrykksform. Tar vi fra dem denne, så fratar vi dem deres viktigste mulighet for å medvirke og ytre seg i eget liv.

Vi vet at menneskers opplevelse av å bli tatt på alvor og å kjenne at de får øve innflytelse i eget liv, er helt sentral for opplevelsen av mestring og glede. Da bør det lekende fellesskapet stå helt sentralt i enhver barnehages praksis.

Vi sees onsdag kveld klokka 17.15 Klikk her for å delta i møtet