4 min
Artikkelforfatter: Terje Melaas
«Faglig utvikling gjør oss stivbeinte»
Pandemien er i en annen form enn tidligere. Likevel opplever mange at kolleger oftere er syke, noe jeg tror kan føre til opplevelse av stress og demotivasjon. Samtidig går utviklingen sin gang. Ny lov om «barns psykososiale barnehagemiljø» og enda nyere er «barnevernsreformen» også kalt «oppvekstreformen», som kan få enkelte til å føle at «nå er det nok» med velment utvikling.
«Noen ganger opplever jeg at faglig utvikling gjør oss stivbeinte, lite lekende og seriøse på en måte som kanskje ikke passer inn i barnehagen ved at vi mister det kreative og lekende aspektet».
Uttalelsen kommer fra en barnehageansatt. Hun sier videre:
«Det er en rekke planer vi skal følge, skrevet av andre enn oss selv, som mange av oss aldri har fått et eierforhold til. Begreper som å «forbygge mobbing», «tidlig innsats», «lærings- og språkmiljøer», «realfaglig kompetanse» og «autoritative voksne» slår mot oss. Ingenting av dette appellerer til den lekende og kreative. Derfor tok vi en vri over en fjortendagersperiode i noe vi kalte «Ha det gøy å leke!» Og det gjorde underverker både i lekekultur og voksenkultur.
I løpet av disse fjorten dagene var det utelukkende ett spørsmål voksenkultur jobbet etter, nemlig «hva gjør vi i det fysiske miljøet inne og ute for å støtte lekekultur til å ha det gøy i leken?»
Det fysiske miljøet
På avdelingsmøtet ledet spørsmålet oss til å være konkrete. I stedet for svulstige begreper, følte vi at vi bokstavelig talt kunne praktisere noe – å gjøre.
De ansatte laget lister med ønske om gjenbruksmateriell, og spurte foreldre og besteforeldre om de hadde ting å avse. En av de ansatte hadde rester av treverk etter renovering. Hun skulle ta med avkapp.
I løpet av noen dager fikk barnehagen en rekke kasseroller og stekepanner i forskjellige størrelser. Sleiver i jern og tre kom inn i hopetall, målebeger og eggedeler og noen fjøler i plast. Gamle laken, badehåndklær og til og med noen fag med gamle, lange gardiner og et par gigantiske duker, kom inn med og uten hull, noen i farger og andre hvite. Klyper til å montere de gamle tekstilene med, hadde de etterspurt og fått i rikt monn. Flere store plastbaljer, som også var ønsket ble mottatt.
Inne flyttet de bord og stoler nærmere passasjepunkter, og laget uforstyrrede soner for lek der bordene tidligere hadde stått og opptatt mye plass.
Lekende tornado
En tornado kan ha en utstrekning på flere kilometer.
«På det tidspunktet vi startet «Ha det gøy å leke», var vi lite motiverte og skjønte at vi måtte gjøre noe. Det å skaffe materialer, gjøre fysiske endringer var liksom et sted å begynne. Det ble lettere å gjøre endring på tingene enn oss selv – kanskje? Men uten at vi visste det endret materialene og plassen inne og ute både lekekultur og voksenkultur. Det er det jeg i ettertid har kalt «Tornado» - for det fysiske miljøet forandret oss alle sammen. Voksenkultur begynte å oppføre seg annerledes under måltid, i samling og garderobe – for ikke å snakke om i selve leken! Akkurat som en tornado som har en utstrekning på flere kilometer, skapte vi overføringsverdier til noe vi datt oppi – og som vi gjorde bedre enn før».
Både inne og ute brukte de laken, håndklær og gardiner som romdelere. Hemmelige rom i busker og kratt ute ble utstyrt med kasseroller, gryter og sleiver, og en del av disse rommene ble fylt med våt sand og søle for å kunne konstruere mat, kaker, desserter, kakao, kaffe og te.
Sandkassen ble forvandlet. Avkappet til kollegaen vår ga nye muligheter. Vi fikk stolper, skilt, korte og lange broer over små og store havområder, fordi plastbaljene med vann ble gravd ned i sanden. Grener fra Gran, Furu og Tujahekker ble trær. Vi hentet også muslinger eller skjell ved sjøen som kunne bli utsmykkinger eller broheller i de miljøene som ble bygget.
«Synes vi er proffe!»
«Vi bør være glade for at vi nærmest ble sugd inn i tornadoen – og faktisk synes vi også at vi har blitt ganske proffe, det må være lov å si at vi som voksenkultur i større grad tror på oss selv!»
En tornado kan jo ha en utstrekning på flere kilometer. Hvordan ser disse kilometerne ut dersom vi omskriver dem til pedagogiske ringvirkninger?
«Det ble gøy å komme på jobb. Vi sluttet å tenke på alle planer andre hadde laget som vi skulle realisere. Nå skulle vi ta utgangspunkt i vårt eget prosjekt! Plutselig ble det meningsfullt for oss som voksne å sitte i de hemmelige rommene ute og inne. Noen ganger måtte vi som voksenkultur tvinge oss ut av sandkassen, fordi materialene skapte et vel av muligheter som ble spennende for alle. Vi ble altså delaktige uten at vi helt visste det selv. Måltidene har også endret seg. Før var vi opptatt av å «navngi interaksjonen» som det heter på fint, ala «kan du sende gulosten?» Nå har samtalene utvidet seg til «hva skjedde i leken i går» og «hva vil dere gjøre i leken etterpå?» Siden voksenkultur er tettere på, vet vi hva lekekulturen er opptatt av. Derfor tok jeg f.eks. rolle som jordmor da vi spiste, og uten at vi tenkte over det, latet jeg som min mannlige kollega var gravid, og verken jeg selv, kollegaen min eller ungene ga uttrykk for at dette var unaturlig. Kort sagt bruker vi flere arenaer utenfor leken til å dikte, fortelle, erfare og gjenkalle inntrykk til lekeuttrykk sammen med barna. Nok en gang: Primært tenker vi lek, men vi tror dette arbeidet dekker hele skalaen med læring, språk, forebygging av mobbing, tidlig innsats og det å være autoritative voksne.
I denne fjortendagersperioden har det vært betydelig færre konflikter. De andre avdelingene vil gjøre det samme som oss.