6 min

Barn trenger å bli møtt med anerkjennelse

Oppdatert: 22. juni 2021

I denne artikkelen kan du lese om hvordan barns selvfølelse utvikles i møtet med andre mennesker! Det er gode grunner til å anta at anerkjennelse er viktigere enn ros!

Jeg mener at det viktigste i hele verden er hvordan vi har det sammen med andre mennesker, og hvordan vi har det med oss selv. Hvordan vi har det med oss selv, er ofte avhengig av hvordan vi har det med andre, og hvordan vi har det med andre, er som regel avhengig av hvordan vi har det med oss selv!

De fleste foreldre er opptatt av at barnet deres skal bygge et trygt og godt selvbilde, og det er bra. Samtidig kan det være greit å vite litt om hva som kan bidra i utviklingen av et godt, trygt og realistisk selvbilde.

Ti-åringen kom hjem fra skolen og trakk fram sitt siste verk - et bilde han hadde malt. Han holdt det opp mot storebroren; "her!"

Storebroren viste interesse og sa; "Få se!" tok bildet og studerte det grundig før han sa "interessant!" Lillebror snudde bildet rundt og betraktet verket. Så sa han "Ja, jeg har innsett det for lenge siden, jeg kommer neppe til å leve av kunsten!" Storebroren bekreftet dette og sa; "men det er har mange andre ting du kan leve av da!"

Mange foreldre ville kanskje sagt: "Jeg syns det var kjempefint, jeg!" eller liknende, av redsel for at barnet skal få dårlig selvtillit. Tenk at barnet ditt skal utvikle et realistisk selvbilde.

Veldig ofte møter vi barna våre med en vurdering; "Å, så fint! Så flink du er!" Som regel kommer barna til oss fordi de ønsker å bli sett og de ønsker å samhandle med oss- de ønsker ikke alltid å bli vurdert.

Prøv å ikke gjøre barnet ditt avhengig av vurdering. I en barnehage ble jeg kjent med noen 5 års gamle jenter.

Jeg tror vi foreldre har litt å lære av storebror! Han er til godt hjelp i arbeidet med å skape en robust gutt - med et realistisk selvbilde. Det er lite sjarmerende med barn eller voksne som er helt avhengige av andres ros og beundring. Det er dette vi ofte kaller "å være full av seg selv!"

La meg dele en praksisfortelling fra en barnehage med dere:

Jeg er på besøk i en barnehage der barn og voksne leker sammen. Jeg har kommet meg til en avdeling der fire store jenter leker sammen med en voksen. Jeg forstår ganske raskt at jentene skal lage en forestilling. Den voksne sitter i en «teaterstol» der hun vartes opp av «servitøren» – en av jentene som selger snop og drikke til alle tilskuerne. Jeg får tilbud om en teaterbillett, noe jeg takker ja til, og blir henvist til en flott stol ved siden av den andre voksne. Snart får jeg også tilbud om å handle diverse varer, og jeg slår på stortromma. Litt av alt! Det er ikke så lett for oss å vite hva som foregår bak forhenget, men det kan høres ut som om det går hett for seg. Det forhandles om roller og posisjoner. Etter en stund kommer jentene ut og starter forestillingen. En av jentene stiller seg foran de to andre. Hun ber de to stå bak henne å gjøre noen bevegelser som hun viser. «Åh, skjønner dere ingen ting eller? Se hva jeg gjør, da!» Vi får beskjed om at vi må vente – forestillingen er ikke klar likevel. De tre jentene går bak forhenget og fortsetter forhandlingene. Da de kommer fram igjen, har de med en rød fløyels-duk. Den blir lagt på gulvet, og jenta som stod foran de andre tidligere, setter seg ned på duken. Hun har en lekemikrofon i hånden. De to andre jentene står bak. De setter på kassettspilleren. Jenta begynner å «synge» mens jentene danser bak. Jeg ser på de to som danser. Da roper jenta på duken: «Stopp spillingen!» Kassetten blir stoppet. Jenta ser på meg og sier med dyp fortvilelse i stemmen: «Men du så jo ikke på meg, du!»

I ettertid har jeg tenkt mye på denne jenta, som søkte så intenst etter å bli bekreftet - absolutt hele tiden! Min nysgjerrighet er stor - hvordan har dette skjedd, mon tro? Det får vi ikke svar på, men vi kan jo nøye oss med å gå litt dypere inn i begrepet selvbilde!

Barnas opplevelser og erfaringer de første årene, er av stor betydning for hvordan barnet bygger sitt selvbilde.

Det er derfor grunn til å anta at barnets sosiale fungering har stor betydning for utviklingen av et godt, robust selvbilde. Barn som fungerer godt i samspill med andre mennesker, opplever ofte å bli møtt med anerkjennelse og respekt. De får stadige bekreftelser på at: «Jeg er ok, jeg!» Barn som har utfordringer i sitt samspill med andre mennesker, møter ofte negative reaksjoner som bebreidelser og kritikk. Når dette skjer ofte, er det grunn til å anta at de sitter igjen med en opplevelse av at: «Jeg er ikke ok, jeg!» Dette bør oppta dere som foreldre. Hvis vi skal klare å hjelpe barn ut av en negativ sirkel, tror jeg vi må være langt mer bevisste på hvordan barn bygger opp sitt selvbilde i møtet med omgivelsene. Dette er på ingen måte en absolutt vitenskap, og det finnes et utall av teorier om hvordan dette skjer.

Min forståelse baserer seg på at selvbildet vårt består av selvfølelse og selvtillit. Jeg vil tro at dere som foreldre er opptatt av å møte barnet på en måte som ivaretar og bygger opp et positivt selvbilde. Samtidig opplever jeg ofte å se voksne som tråkker på barns selvfølelse, antakelig uten å være klar over at det er dette de gjør.

Begrepet selvbilde henspiller på det bildet vi har av oss selv.

Selvfølelsen er knyttet til hvem du er, og den styrkes av anerkjennelse

Selvtilliten er knyttet til det du gjør, samt til ytre faktorer (utseende, klær, hår osv.)og den styrkes av ros.

Det er langt enklere å rose folk enn å anerkjenne dem. Jeg tror at mange foreldre, men også voksne i barnehager, blir så opptatt av å rose at de glemmer at det viktigste for barnet er anerkjennelsen. Barn som opplever å bli rost for alt de gjør, blir ofte veldig styrt av det ytre. De er opptatt av at alt de gjør, skal roses av voksne, enten de spiser opp maten sin, kler på seg, tegner eller liknende. Voksne, i forbifarta, slenger ut av seg: «Å, så flink du er», «Å, så fint du tegner, du er jammen flink.» Dette krever ingen nær relasjon, hvem som helst kan si disse ordene i forbifarta.

En voksen som er opptatt av å ivareta barnets selvfølelse, derimot, kan ikke slenge ut slike bemerkninger. For å bygge barnets selvfølelse, må du gå inn i relasjon med barnet og virkelig vise at du bryr deg om barnet. Selvfølelsen vokser ikke av ros, men av anerkjennelse. Siden dette er et vanskelig og sammensatt tema kan du lytte til podcasten vår "Å hjelpe barn å bli mer robuste!"

Finnes det en sammenheng mellom utvikling av selvbilde og sosial kompetanse? Jeg sitter ikke med svaret på dette spørsmålet, men har gjort meg noen tanker i møte med barn og voksne de senere årene. Forskning har vist at barn som er populære og som har vel utviklede interaktive ferdigheter, handler innenfor en selvforsterkende sosial sirkel som styrker deres kompetanse og stimulerer videre vekst.

En liten huskeliste i arbeidet med å styrke barnets selvfølelse:

Selvfølelse styrkes ikke gjennom ros, men gjennom anerkjennelse

Selvfølelsen svekkes gjennom gjentakende kritikk og voksnes definisjonsmakt, barnet opplever seg ikke som et likeverdig individ. (Les innlegget; Så fort gjort er det å være slem mot egne barn!")

Det er godt for selvfølelsen å kjenne at man er god nok som man er.

Barnet trenger å oppleve å bli sett for den det er: "Jeg er glad for at du er du."

Barnet opplever at det er ok selv om det gjør noe som andre ikke verdsetter: "Du er alltid ok, men det betyr ikke at alt du gjør, alltid er ok. Det samme gjelder meg. Når det ikke er ok, sier vi fra til hverandre."

Barnet opplever trygghet og støtte fra andre: "Det er bare å prøve, jeg er her – går det ikke kan du få en sjanse til!"

Barnet opplever å bli betraktet med positive briller.

Jeg tror ikke at du gjorde det med vilje.

Barnet opplever seg som likeverdig.

Ladetid: Av og til kan det være behov for litt lading. Det gjelder for både barn og voksne. Sett deg ned med barnet sittende på fanget ditt. Det kan være veldig god hjelp i en travel tid, bare sitte helt stille noen minutter og kose!