7 min

"Ingen kan gjøre alt - men alle kan gjør noe" - artikkel i forbindelse med vårt webinar 2. juni!

Oppdatert: 22. juni 2021

Innspill til arbeidet med å oppfylle kravene i rammeplan og lovverk. knyttet til at alle barn opplever å være betydningsfulle for andre barn i lek - hva betyr det i praksis?

I rammeplanen står det at vi skal bidra til at alle barn føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet, (side 9). Videre står det på side 22 at; I barnehagen skal alle barn kunne erfare å være betydningsfulle for fellesskapet og være i positivt samspill med barn og voksne!

Alle barn skal oppleve å være betydningsfulle i lek - hva betyr det i praksis?

Det må skapes et psykososialt barnehagemiljø som preges av raushet og varme og som styres av kunnskap og kompetanse. Da er det viktig at de voksne til enhver tid har god oversikt over hvordan barna har det i barnehagen, hvordan de opplever seg selv i møte med andre. Det er viktig å ha god oversikt over hvilke barn som står i fare for å bli stående utenfor fellesskapet, samt hvordan det kan arbeides forebyggende for å gi alle barn et trygt og godt barnehagemiljø. Å lykkes med dette i praksis, krever aktive voksne. Voksne som er til stede, som har god faglig forståelse og et stort hjerte!

Ingen kan gjøre alt - men alle kan gjøre noe!

Lek og kommunikasjon

Gjennom lek kan barn bearbeide følelser og opplevelser. I rolleleken ser vi ofte hvordan barnet tar en rolle og hvordan de på den måten klarer å håndtere noe de egentlig syns er skummelt eller noe som blir for nærgående:

I en barnehage var det Sabeltann som rådet grunnen. Barna var sjørøvere, og det gikk nokså voldsomt for seg. For Teodor (4 år) ble dette i meste laget. Han kom gråtende til en voksen og fortalte at han var redd for Sabeltann, han hadde blitt veldig redd da han så filmen på TV, og likte ikke å høre stemmen til Sabeltann. Den voksne satt seg ned og snakket med Teodor. Hun fortalte at Sabeltann var en helt vanlig mann som hadde kledd seg ut. «Vent, så skal vi finne et bilde av ham!» Den voksne fant et bilde av Terje Formo og viste Teodor. «Han er jo ikke noe skummel!» sa Teodor. «Nei, ikke sant, han ser ganske koselig ut!» «Heter han Terje Formo?» «Ja, det gjør han, og han er pappen til hun som spiller Sunniva. For hun har også bare kledd seg ut. Hun heter Janne. Her er et bilde av henne!» Teodor ser lenge på bildene. Neste dag da denne voksne kommer på jobb, møter hun Sabeltann og de andre i full aksjon. «Jeg er Sabeltann!» roper Brede. Og der kommer Teodor løpende glad og fornøyd og roper: «Og jeg er Terje Formo!»

Leken er barnets viktigste uttrykksmåte. I leken kan man prøve igjen og igjen helt til man våger å ta skrittet tilbake til virkeligheten. I denne praksisfortellingen ser vi en aktiv voksen. Dette er en voksen som forstår at Teodor blir stående utenfor denne leken, fordi han opplever at det blir for skummelt. Denne voksne møter barnet med anerkjennelse og gir han samtidig noe han kan ta med seg videre inn i leken.

Den kjente lek-forskeren Olofsson (1994) sier at barn som ikke leker, har få muligheter til å leve ut sine følelser og til å mestre de farlige emosjonelle uttrykkene, som dyp sorg, skuffelse og skrekk.

Derfor skal ansatte i barnehagen gjøre alt de kan, hver dag, for å legge til rette så barn får gode muligheter for deltakelse i lek, hver dag!

Snakk sammen om:

Viktigheten av at den enkelte voksne tenker over hva kravene i rammeplanen innebærer i praksis. Følgende spørsmål kan danne utgangspunkt for refleksjoner rundt barnehagens pedagogiske arbeid.

  • Har vi god nok oversikt til å kunne hevde at alle barn i vår barnehage føler seg sett, anerkjent og verdifull?

  • Har vi god nok oversikt til å kunne hevde at alle barn i vår barnehage opplever å være verdifulle for fellesskapet?

  • Deltar alle barn i vår barnehage i positivt samspill med andre barn og/eller voksne hver dag?

  • Hvis vi er usikre – hva gjør vi?

  • Hvis vi har mistanke om – eller kjennskap til at enkeltbarn ofte står utenfor fellesskapet – hva gjør vi?

Å vurdere hensynet til hvert enkelt barn opp mot hensynet til fellesskapet – et daglig dilemma som barnehagefolk står i!

Amina er fem år gammel og har gått i barnehagen siden han var et år gammel. De ansatte i barnehagen omtaler henne som en jente som utfordrer med atferden sin. Her er noen av uttrykkene som blir brukt for å beskrive Amina:

«Hun er en håndfull!». «Hun har vanskeligheter med å finne roen!» «Hun utagerer!»

«Hun har vanskeligheter med å konsentrere seg!» «Hun er ofte i konflikt med andre barn!» «Hun ødelegger de andre barnas lek!» «Hun hører ikke når han får tilsnakk!» - For å nevne noe!

Spør du Amina hvordan hun opplever livet i barnehagen svarer hun:

«Det er kjedelig!» «De voksne er alltid sinte på meg!» «Jeg har ingen å leke med!» «Ingen vil være sammen med meg?» - For å nevne noe!

I møte med Amina er det tydelig at hun ikke opplever seg spesielt betydningsfull for felleskapet og det er også helt klart at hun ikke deltar i positivt samspill med andre barn og voksne hver dag. Her bryter barnehagens praksis med rammeplanens føringer.

Da Amina fylte fire år, ble hun diagnostisert med ADHD, og barnehagen har fått tildelt noen ekstra ressurser som følge av dette. Disse ressursene skal være til hjelp i arbeidet med å inkludere Amina i felleskapet. Samtidig er det helt tydelig at denne ressursen ofte benyttes til å ta med seg Amina ut av gruppa – for da blir det så mye enklere for de andre! Da unngår de situasjoner der hun ødelegger de andre barnas lek.

Det sitter en gruppe barn rundt et bord med hvert sitt puslespill. Amina kommer inn i rommet på sin karakteristiske, hoppende måte. Hun har retning mot bordet. To ansatte ser på hverandre og en av dem reiser seg opp og sier; «Hei Amina – kom og bli med meg du, så kan vi sitte her!» Hun setter seg vet et mindre bord inne på avdelingen og finner fram et puslespill som Amina kan få ha!

Snakk sammen om:

1. Er situasjonen som beskrives gjenkjennbar?

2. Hvilke signaler sender den voksne til de andre barna, gjennom valget hun tar?

3. Hvordan ville dere møtt Amina i denne situasjonen?

4. Hva kan dere gjøre?

De ansatte i barnehagen opplever at de ofte står i en konflikt mellom hensynet til Amina og hensynet til felleskapet. Når jeg snakket med personalet i ettertid forsvarte de denne praksisen med at «vi vet at det ofte blir trøbbel! – så vi gjør det sånn for å forebygge!»

Men kan vi tillate oss å sette likhetstegn mellom å forebygge og å være forutinntatt?

Har du noen gang tenkt over hvordan det er å være det barnet som alltid får høre «du ødelegger leken!» Har du noen gang tenkt på signaleffekten av å ta enkeltbarn med inn på et eget rom?

Å være en aktiv voksen i lek, handler blant annet om å være tilstede med alle sanser og hele seg, på en måte som bidrar til at alle barn opplever at de er betydningsfulle for fellesskapet. Å gå i barnehage byr på både gleder og sorger – som livet ellers. Det å være en del av en større gruppe, gir mange muligheter, samtidig som det av og til kan oppleves veldig frustrerende.

Ekstra utfordrende blir det når det oppstår interessekonflikter mellom barna. Som i fortellingen under, der enkelte barn prøver å bygge tårn, mens andre barn, med mye uro i kroppen raser tårnet ned igjen.

Da er det viktig å tenke over – finnes det en mulighet her for å skape situasjoner der alle barna føler seg ivaretatt?

Bygget du det ned, du?

På besøk i en barnehage – setter jeg meg i et hjørne der det finnes mye lekeutstyr, og gjør meg tilgjengelig for barna. Jeg legger merke til en voksen og et barn, Adrian 5 år, som sitter på en madrass på gulvet og leser i en bok. Etter tre minutter kommer det første barnet bort til meg, det er Snorre, 4 år. Han spør om vi kan bygge litt med klossene, og jeg svarer at det vil jeg gjerne. Vi bygger et ganske høyt tårn og skal til å legge til en kloss til da gutten som har lest bok, Adrian, kommer mot oss. Han tar hånden sin og dasker til klossene så de farer inn i veggen med et smell.

Dette er en ganske vanlig situasjon i denne barnehagen – Adrian er diagnostisert med ADHD, og han oppleves ofte ganske brysom, av både voksne og barn. Når han «ødelegger» lek er ofte er utfallet at han blir med støtteassistenten ut på et eget rom, der de sitter og holder på med noe for seg selv! Han kan tross alt ikke få lov til å ødelegge for andre barn. Samtidig er dette veldig uheldig, siden Adrian trenger å leke med andre barn og han har behov for å føle seg betydningsfull.

Den voksne som har lest, kommer mot oss med et alvorlig uttrykk i ansiktet sitt, og jeg tenker at jeg må forte meg å si noe, før hun rekker å ta han med seg: «Hei, valgte du å bygge tårnet vårt ned igjen, du da?» sier jeg. «Ja,» svarer Adrian med et stort smil. «Ja, det går fint,» sier jeg, «men du blir nesten nødt til å hjelpe oss å bygge det opp igjen, ikke sant!» Jeg ser på Snorre, som jeg bygger med, og han nikker. Nå setter Adrian seg ned og bygger sammen med oss. Etter noen minutter gjentar han nedbyggingen, og jeg sier. «Oi, du bygget det ned igjen, du!» «Ja!» Nå ler han godt. Da ser jeg at Snorre, som startet byggingen sammen med meg, ikke ser like glad ut. «Jeg vil ikke at du skal gjøre det!» sier han. «Nei, da er det ikke helt greit,» sier jeg, «men kanskje det går an å lage en regel?» Da kommer det fra Snorre: «Jeg veit det! Når vi har bygget det opp, så kan jeg telle til tre, og så kan du bygge det ned!»

Forslaget faller i god jord, og de to guttene innleder nå en ny lek som varer i nesten en halv time. Det er utrolig fascinerende å se det samspillet som nå utspiller seg mellom Snorre og Adrian. Snorre bygger og når han ser at Adrian har problemer med å vente – forter han seg og sier; 1,2,3. Adrian klasker til klossene, som farer i veggen og begge guttene ler høyt. Sammen løper de og samler opp klosser, før de starter på nytt og på nytt!

Etter denne lille episoden sa støtteassistenten: «Det var magisk – jeg har fulgt Adrian i over et år, og har aldri sett han i positivt sosialt samspill over så lang tid før!» Da vi senere reflekterte rundt det som skjedde, sa hun at hun hadde kommet til en erkjennelse: «I stedet for å hjelpe han inn i fellesskapet, har jeg tatt han med ut! Det skal jeg slutte med!»

Litt støtte fra en aktiv voksen kan ofte være nok!

Snakk sammen om:

1. Hvilke muligheter har vi i vår barnehage for å skape et inkluderende felleskap der alle barn opplever å være betydningsfulle for andre hver dag?