3 min
Av Lise Barsøe
Dette er det andre innlegget om veiledning. Det første innlegget handlet om hvorfor veiledning er en god måte å utvikle seg på. Dette innlegget skal fokusere på hvilke kvaliteter god veiledning bør ha. De tre neste innleggene skal dreie seg om hvordan du kan legge til rette for veiledning for enkeltpersoner og gruppeveiledning i avdelings- eller lederteamet.
Det viktigste med god veiledning er at det er den som får veiledning som er hovedpersonen. Det er så lett å tenke at du som veileder har erfart akkurat det samme som den du skal veilede. Og at du derfor vet hva som er den beste løsningen på det den andre strever med. Derfor ligger det snublende nær å pepre den andre med velmente råd. Eller hvis du ikke gir råd, så kanskje du stiller ledende spørsmål så du får den andre i den retningen du tenker er den eneste rette.
Det blir det ikke god veiledning av!
Det viktigste med veiledning er at det er den som får veiledning, som selv skal finne frem til de gode måtene å løse en utfordring på, med så lite hjelp som mulig. Da er forutsetningene gode for at veiledningen skal være med på å skape selvstendige og trygge barnehageansatte. Derfor er det så viktig at veilederen har tillit til at den andre er i stand til selv å finne sine løsninger. Det betyr at det er den andre som skal være i fokus med sin måte å tenke på, sine bekymringer og gleder. Som veileder er din jobb å prøve å forstå den andre. Dine spørsmål skal ha som mål at den andre forstår seg selv bedre. Det er ikke så viktig at du forstår eller er enig med den andre. Du skal gå veien sammen med, og du skal la den andre lede an.
Hvis du skal være en god veileder i barnehagen, er det viktig at du har kompetanse både barnehagefaglig og i veiledning. Som veileder har du ansvaret for strukturen og fremdriften i samtalen. (Strukturen kommer jeg tilbake til i neste innlegg.) Innholdet er det den veiledede som skal bestemme. For det er hun/han som vet best hva som er det viktigste for seg selv. For veilederen er det viktig å kunne skille mellom seg selv og sine erfaringer og følelser og den andre. Det fins ikke to mennesker som tenker eller opplever likt. Det er den andres opplevelser og refleksjoner som skal være i fokus. Som veileder skal du tenke deg nøye om, før du legger ut om dine egne erfaringer. Det kan være fruktbart, men det er sjeldent.
De viktigste ferdighetene for en veileder er å være god til å lytte med tålmodighet og interesse. Gi den andre tid og rom til å reflektere og tenke seg om. Det å stille gode, åpne spørsmål er viktig, men det er enda viktigere at den veiledede får en opplevelse av at det ikke er travelt, og at det handler om å raskt komme frem til noe. Hvis veiledning skal handle om læring gjennom ettertanke, må samtalen være preget av ro. Det er ikke farlig med taushet! Det er ofte i mellomrommene at det viktige skjer.
En annen viktig ferdighet er å gjøre oppsummeringer av det som er kommet frem underveis og til slutt. Du må også sjekke at du har forstått det den andre sier slik som han/hun har ment. Det er fort gjort å tolke feil, og det er viktig å rydde misforståelser av veien så fort som mulig.
Veiledningen blir bedre jo mer solid relasjonen mellom veileder og den veiledede er. God relasjon handler ikke nødvendigvis om at dere har kjent hverandre lenge. Det handler mer om at veilederen viser tillit ved å ikke komme med raske råd, ved å lytte godt og ved å anerkjenne det den veiledede kommer med. Som veileder må du bestrebe deg på en god balanse mellom støtte og utfordring. Overdreven støtte uten å utfordre den andre kan lett føre til veiledning uten læring eller utvikling. Men for mye utfordring, kan lett føre til at den veiledede mister tillit til både veileder og seg selv. Med samme dårlige resultat.
For å oppsummere handler god veiledning om å ha tillit til den andre og å vise det gjennom måten du møter den andre på. Det bør være med tilstedeværelse og ro. Husk at den tilstanden du selv er i, har lett for å smitte over på den andre. Stressa veiledere skaper ofte en oppjaget veiledningssamtale. Og det har ingen behov for. Veilederen behøver absolutt ikke være verdensmester i veiledning, men som veileder må du ønske å bidra til den andres vekst og utvikling. Og du må ikke tro at det er du som vet best!