7 min
Hva gjør vi som personalteam når ett av barna stadig kommer i sterk affekt og velger å gå ut av leken, fordi hun eller han ikke får viljen sin? Har barnet et relasjonsproblem – eller snakker vi om misforstått leke-ressurs? Hvordan kan vi snu negative sirkler til det positive? Punkt en: Voksenkultur må støtte lekekultur. Punkt to: Ikke alt på en gang, prioritering er viktig!
«Vi har ofte snakket om dette på avdelingsmøter», sier barne- og ungdomsarbeider Ailo. «Jeg blir litt maktesløs og tom for ideer», fortsetter han. Videre mener han situasjonen har forverret seg når foreldre har blandet seg inn i hvor sint Otillia blir når Kira, Lykke og Tristan leker annerledes, og Otillia i fullt raseri hyler og slår så leken stopper opp. «Foreldrene vil jo at barna deres skal få slippe å leke med Otillia. Hva gjør vi nå?» spør Ailo. «Her har vi et dilemma», svarer pedagogisk leder, Linda, som begynte i stillingen for noen uker siden, «men jeg tror Kira, Lykke og Tristan egentlig har lyst til å leke med Otillia. De leker faktisk denne flyplassleken hver eneste dag, men etter innsjekkingen slår det krøll på seg. Det rare er at de kan ha lekt familie før de setter seg på buss og tog til flyplassen – og da opplever jeg at barna fryder seg i leken».
Dette er en velkjent problemstilling mange barnehager står i. Det er verdt å legge merke til hvor nyansert dett bildet er. Leken ender ofte med at Otillia kommer i sterk affekt. Samtidig påpeker Linda at deler av lekens forløp ser ut til å være vitalt. Et annet vesentlig poeng er hvordan Linda og Ailo er opptatt av barna som gruppe – og ikke vier all oppmerksomhet til hva som skjer med Otillia når det er vanskelig.
«Hva gjør vi i dag for å støtte Otillia, Kira, Lykke og Tristan?» spør Ailo. «Ja, vi har jo disse lekegruppene på tirsdag og torsdag, da», svarer den andre barne- og ungdomsarbeideren, Dorthe, og fortsetter «og flere ganger har vi vel forsøkt å ta rolle i leken, men Otillia blir så sint hver eneste gang vi passerer innsjekking på flyplassen». «Men hva sier vi til foreldrene, da?» spør Ailo retorisk, «de tror de kan bestemme hvem som skal leke med hvem her i barnehagen?» Det blir stille et øyeblikk. «Det er visst ikke bare jeg som er forvirret og føler meg litt mislykket», sier Dorthe og trekker pusten.
Her assosierer personalteamet over en rekke tiltak og frustrasjoner. Lekegrupper, ansatte som deltar i lek, foreldresamarbeid og opplevelse av å komme til kort. I pedagogikken er dette altfor omfattende til å behandles på ett enkelt avdelingsmøte, hvilket selvsagt ikke betyr at vi skal legge viktig faginnhold på hyllen. Likevel må vi sette av tid i barnehageåret til konkrete prioriteringer. Se hvilket grep Linda foretar seg nå.
«Jeg vil at vi avgrenser oss til lekegruppene over en periode på fjorten dager. Hva har vi gjort, hvordan har det fungert og hvordan kan vi gjøre dette bedre for de barna vi snakker om nå?»
Linda tar sitt ansvar som pedagogisk leder og får refleksjonen inn i et dybdeperspektiv. Her er rom for frustrasjon, men tydelig ledelse som dette åpner for en nyansert måte å vurdere egen praksis på uten å fare over mange momenter samtidig. Sagt på en annen måte rammer Linda inn ett område, og på denne måten gis samtalen faglig struktur. Linda gjør grep for å forebygge at personalet «ikke ser skogen for bare trær». I barnehagelivet hvor alt henger sammen med alt, kan det utvide forståelse og skape motivasjon når Linda tar valg, prioriterer og deler opp samt konkretiserer elementer å ha blikk på.
«Hva har dere gjort i lekegruppene?» spør Linda.
Ailo kikker på Dorthe. «Tja, vet ikke hva du har gjort», sier han. «Vi gjør kanskje litt forskjellige ting, men hver tirsdag og torsdag har vi delt i noen grupper så ungene får færre barn å forholde seg til». Linda konsentrerer seg og kikker på sine kolleger. «Hva er bakgrunn for hvordan gruppene deles?» Dorthe ser litt usikkert på Ailo. «Noen ganger har ungene trukket kort, så har vi vel tenkt at Kira, Lykke og Tristan skal få fri fra Otillia. «Nevn noen eksempler på hva som er gjort i gruppene da», ber Linda. Dorte og Ailo utfyller hverandre. En del ganger har det vært pusling, perling og tegning. Ved et par tilfeller har Ailo tatt med en gruppe og spilt fotball. Noen har vært på puterommet og andre på avdelingen. «De på avdelingen har jo da fått mer plass», skyter Dorthe inn og søker blikk-kontakt med Ailo. Det blir stille i noen sekunder, så sier Linda: «Jeg tar en «time out» for å spørre hvordan dere opplever at jeg stiller disse spørsmålene?» «Vi pleier ikke ha sånne avdelingsmøter, nei», sier Ailo og møter et nikk fra Dorthe. «Tror kanskje du er uenig i hvordan vi har jobbet med lekegruppene», sier Ailo og Linda nikker bekreftende, og understreker at det er mange misforståelser knyttet til lekegrupper som begrep.
Dersom man ikke er vant til å analysere egen praksis, kan dette som Dorthe og Ailo opplever nå, virke fremmed og til dels ubehagelig. Derfor er det bra at Linda tar «time out», og bekrefter det hun tror er opplevelsene til sine kolleger. Et annet vesentlig trekk ved Lindas ledelse, er hennes faglige stødighet. Hun fremstår med faglig autonomi på en tillitsvekkende måte når hun lytter til hva som er gjort og samtidig nikker bekreftende til Ailos kommentar om uenighet. Som helt ny pedagog kan det være fristende å bejae den praksis hennes kolleger har utført. I stedet for å legitimere dette, understreker hun at dette er et område i pedagogikken som ofte misforstås.
«For å støtte muligheter til lek for disse barna, må vi finne faktorer som fremmer og hemmer mulighetene, altså gå fra negative til positive sirkler. Vi vet heldigvis at der utfordringer oppstår, er det faktorer i personalets praksis som stikker kjepper i hjulene på barna», forteller Linda rolig. «Nettopp derfor ønsker jeg å bruke tid på hva vi har gjort og vil spørre: Hvordan har dere vurdert at dette øker mulighetene til å leke for Otilllia, Kira, Lykke og Tristan, utenom at de andre barna skal få fri fra Otillia?» «Så vanskelig du spør, Linda», sier Ailo. Dorthe supplerer: «Vi har vel kanskje ikke tenkt helt på den måten, annet enn at barna skal ha det bra i de gruppene de er. Tror vel at Otillia ofte har tegnet, hun elsker detaljer...»
Nå er Linda på vei inn i den faglige essensen. I realiteten har det på tirsdag og torsdag vært deling av hele barnegruppen. Imidlertid er lekegrupper et faglig begrep som er annerledes enn det vi ser her hvor utgangspunktet er lekmannskompetanse. Målet med lekegruppen er å støtte Otillia, Kira, Lykke og Tristan til å leke lenger uten avbrudd når de scenisk i leken er på flyplassen. Målsettingen om å få «fri» fra Otillia kan virke mot sin hensikt, særlig om dette antydes som tiltak overfor foreldre. Samtidig er dette ikke i tråd med nytt lovverk om barns psykososiale miljø i barnehagen.
Du finner flere artikler og filmer knyttet til dette temaet inne på Barnehagekanalen
https://www.foreldrekanalen.com/post/forebyggende-arbeid-mot-mobbing-og-utestengelse
Filmer om temaet kan du se her: https://www.foreldrekanalen.com/kompetanseutvikling
Mange nye pedagogiske ledere kommer inn i voksenkulturer som hemmer utviklingen av gode lekekulturer. Vi har sett at Lindas tydelige og faglige ledelse kanskje virker utfordrende for Dorthe og Ailo, like mye som vi vet at Linda har en nødvendig jobb å gjøre for å skape felles, ny forståelse i teamet for å dra i riktig leke-retning.
«Hvor har dere fått kunnskap om lekegrupper?» spør Linda, og understreker at hun er nysgjerrig og har tre sentrale målsettinger:
1)Leken skal få bedre vilkår,
2) Otillia skal ikke stemples som en sinnatagg og
3)vi som jobber her skal føle mestring over egen praksis.
«Takk for at dere deler erfaringer så vi kan komme videre». Ailo smiler. «Enig, Linda – og egentlig kan jeg ikke huske vi har lært hva lekegrupper er, har du, Dorthe?» Hun rister forundret på hodet. «Det er vel bare en gruppe, vel», sier hun litt lattermildt.
Over ser vi hvordan Linda insisterer på å fjerne stempelet til Otillia som sinnatagg. Det noen omtaler som atferdsproblematikk, mangel på selvkontroll og impulskontroll, som i sin tur får paraplybegrepet «relasjonsproblem», kan snarere være tegn på leke-ressurs personalet overser. Noen barn er spesielt evnerike, og andre barn har spesialiserte erfaringer lekedeltagere sliter med å følge. Dessuten kalles noen lekere «dramatikere».
Felles for disse barna er en potensiell lekekraft den øvrige lekekulturen har glede og nytte av! Mange barnehagefolk vil kjenne seg igjen i hvordan disse barna er bidragsytere til en av de største leke-kunster som fins, nemlig å holde seg til tema mens man samtidig sjonglerer med et par, tre andre. Denne sjongleringen er ofte en blanding av narrativ lek, barns egne erfaringer og fantasi. Lekesekvenser skifter sporenstreks mens alt på en eller flere måter tematisk skal gi mening, hvilket først og fremst er gøyalt men også utfordrende og vanskelig. Med god, faglig leke-støtte, vil det bli flere lekemodeller til inspirasjon og hjelp. Jo, flere lekemodeller – jo flere som knekker koden i tematikk og de raske skifter.
«Nå er det snart slutt på avdelingsmøtet», sier Dorthe irritert. «Vi må jo lære mer om lekegrupper da, skjønner jeg». «Og vi kan ikke vente fjorten dager til neste møte», fortsetter Linda, og Ailo slår et pling i koppen med en penn for å velsigne sin enighet. «Når på kveldstid kan dere?» spør Linda.
I del to utdyper jeg hvordan Linda, Dorthe og Ailo skal arbeide med lekegrupper. Det handler selvsagt om det viktigste, nemlig hvordan lekekraft får utfolde seg. Men når positive leke-sirkler utvides, vil vi i større grad snakke om lekende barn fremfor barn som ikke får viljen sin. Det siste ansporer til voksenkulturer som på forskjellige måter går i retning av «grensesetting». «Hun må jo lære at hun ikke kan bestemme hele tiden, så får hun bare være sint - og vente med å leke til hun har lært å oppføre seg». Siden det er i lek sånne ferdigheter, med støtte fra personalteamet, læres, blir lekegrupper ett av uendelig mange pedagogiske verktøy i kofferten. Derfor skal vi se hvordan Linda, Dorthe og Ailo kan ta utgangspunkt i forutsetninger som særlig er sentrale for Otillia, Kira, Lykke og Tristan.
Du som leser del to vil kanskje få en annen dimensjon av hva lekegrupper kan være og hva det kan bety.