Tenk om vi kunne gi samlingsstunden det løftet som barna fortjener. Skape magi!
Les utrdraget fra boka mi: Lek og inkludering i barnehagen, motvekt til utestengelse og mobbing:
Samling med 20 småbarn – er det mulig? Jeg pleier ikke akkurat å anbefale det, men er åpen for det meste. Alle de små sitter på stoler, som på et teater i en liten bue. Noen av barna har et fang å sitte på, men de fleste sitter alene på stolen. Lyset er dempet – alle barna har blikket rettet mot et punkt. En liten åpning i veggen, dekket av en gardin.
Og der, som ved et trylleslag kommer Musa fram. En av pedlederne har på seg musedrakt og barna gisper. Like bak – kommer reven uten at musa ser det. Skrekkblandet fryd – jeg deler den! Fra et sted lyder en stemme: «En mus gikk tur i skogen og kikket hit og dit. Reven så musa og tenkte. Det der var en lekker bit. Hvor er du på vei vesle brune mus? Kom og spis lunsj i mitt hulehus! Det er snilt av deg, Rev, men kan du tro- jeg er bedt på lunsj til en Gruffalo. En gruffalo? Hva er det for et dyr? Vet du ikke det? Han er litt av en fyr. Han har hoggtenner fæle og fæle klør. Og så fæle tenner har ingen sett før. Vi skal møte her hvor vi gjør en stans og grillet rev er visst livretten hans. Grillet rev! Å huff er det sant? Ha det da mus! Og reven forsvant!»
Slik fortsetter historien og den lille musa lurer alle de store, farlige dyrene i skogen, ugla, slangen og til slutt lurer hun selveste Gruffalo!
Under hele seansen sitter de små som fjetret og følger med. Jeg ser fryd, hører små utrop, litt skummelt er det, men ikke mer enn de kan tåle! Når eventyret er slutt, er det ingen som reiser seg, men en fireåring står og banker på døra. «Kan ikke vi også få se på Gruffalo-teater?»
Da spør musa: «Skal vi ta det en gang til?» Ingen av de yngste barna går ned fra stolene, nå kommer fireåringene inn, stille og rolig og setter seg på gulvet foran ett og toåringene sine stoler. Så er det ønskereprisen av Gruffalo-skuespill!
Et lite stykke hverdagsmagi! Og til alle dere som spør dere hvorfor barna er så dårlige til å sitte stille i samlingsstunden – kanskje dere heller skal spørre dere selv: «hvorfor er vi så dårlige til å treffe barna med innholdet og formen i samlingene! (side 132)
Jeg tror det er grunnleggende viktig å tenke at samlingene skal brukes for å skape fellesopplevelser, som blant annet skal gi næring til barnas lek.
Hvilke krav i rammeplanen er det naturlig å trekke fram i arbeidet med å utvikle gode samlingsstunder?
Hva tenker vi om samlingen? Hva tenker barna om samlingen? Gleder de seg til denne stunden?
Hvem er samlingen til for?
Hva vil vi med samlingen? Lag prosess-mål.
Hvem er det viktig for? Hvem skal delta?
Hva er det vi ønsker å oppnå gjennom samlingene?
Hva kreves av meg som voksen for at vi skal nå målene?
Dokumentasjonen skal danne grunnlag for refleksjon rundt følgende:
Hvor er vi i dag?
Hva fungerer bra?
Hvem fungerer det bra for?
Hva må endres?
Hvordan kan vi endre oss?
Hvordan kan vi gjøre plass for barns medvirkning i endringsprosessene?
Hvordan kan vi synliggjøre våre grunnverdier gjennom arbeidet med samlingene?