7 min
Det er min erfaring i møte med mange barnehager at barna ofte blir overlatt til seg selv i lek. Mye av dagen tilrettelegges av voksne, og da gjerne i form av aktiviteter som kan gjennomføres rundt et bord. De voksne prioriterer å sitte sammen med barn som tegner, perler og pusler i stedet for å delta i lek. Voksnes tilstedeværelse og deltakelse i lek er, slik jeg ser det, langt viktigere for barnas sosiale utvikling enn tilstedeværelse og deltakelse i bordaktiviteter, der rammene er langt enklere for barna å forholde seg til. I flere av barnehagene jeg har besøkt ser jeg at de voksne foretrekker barn som sitter stille rundt et bord og holder på med sitt. Jeg ønsker å stille følgende spørsmål:
- Prioriteres bordaktiviteter fordi de anses som mer betydningsfulle for barns utvikling enn lek, eller handler prioriteringen om at bordaktiviteter er roligere og mer behagelig for de voksne.
I mange barnehager praktiseres «pauselek» – de voksne fyller opp barnas dag med aktiviteter og innimellom sier de voksne» vi skal snart finne på noe, så dere kan leke litt imens!» De fleste har nok opplevd at dette sjelden fører til lek. Barna vet fra starten av at de snart kommer til å bli avbrutt, noe som er lite heldig med tanke på at barna i leken trenger tid til fordypning (bl.a. Øhman, 2012, Pape 2013, Melaas, 2014).
Voksne kan ikke overlate ansvaret for leken til barna selv. På mange måter vil jeg hevde at voksne som har en passiv holdning til barns lek, aktivt bidrar til at det skapes rom for utestengelse:
Under hele lekesekvensen opplevde jeg hvordan Simon skled ut og forsvant litt inn i sin egen verden. Jeg valgte å henvende meg til ham og trekke ham inn igjen. Dette skjedde gjentatte ganger under hele lekesekvensen som pågikk i over en time. Samtidig så jeg hvordan Odin gjennom sine fantasifulle bidrag, skapte framdrift i leken. Han klarte å lage en historie, og viste stor lekekompetanse.
I samtale med de voksne etter denne lekesekvensen kom det fram at de opplever at Odin beslaglegger en voksen (altså meg), og at dette er «litt typisk Odin». Jeg svarer at jeg straks innså at han ikke var et barn som hadde spesielt behov for voksenstøtte i lek. Samtidig lurte jeg på om de hadde lagt merke til Simon i leken. De fortalte da at Simon er under utredning. De voksne tror kanskje at han har Asperger. Jeg spurte hva de tenkte om at Simon deltok i leken en hel time og spurte om de trodde at han ville gjort det hvis ikke jeg hadde vært der som en støtte. Da ble det stille. Jeg ba dem arbeide med:
1) Hva kan jeg som voksen gjøre for å hjelpe Simon inn i lek med andre barn?
2)Hvordan kan jeg som voksen bidra til at andre barn får del i Odins lekekompetanse.
Å delta i lek med Odin vil være berikende for mange barn, men ansvaret for at dette skal skje kan ikke hvile på barna. Odin på 5 år kan ikke ta ansvar for at Simon på 5 år skal oppleve glede og mestring i lek med andre barn. Det ansvaret hviler på de voksne.
Et annet spørsmål det er viktig å arbeide med, er:
«Hva gjør barnehagene mens de venter på at barna utredes?»
Jeg er redd det sitter altfor mange barn «på vent» rundt omkring i barnehagene. Det kommer aldri til å bli slik at det sammen med en eventuell diagnose følger med en brukerveiledning for hvordan barnet skal lykkes i samspill med andre. Det må de ansatte klare selv.
Å overlate leken til barna kan være et risikoprosjekt. I eksemplet med Simon ser vi at enkelte barn faktisk er avhengig av voksenstøtte i lek, for å kunne delta. Voksne kan fungere som bindeledd og som trygghetsanker mellom barna.
To uker etter denne lekeepisoden besøkte jeg barnehagen for å observere en annen avdeling. På vei forbi Simons avdeling får vi øye på hverandre gjennom glassdøra. Han kommer ut av døra og kaster seg i armene mine. «Skal vi leke sammen?» spør han.
Styreren i en barnehage delte en viktig refleksjon med meg: «Jeg jobber i en barnehage der veldig mange av oss har jobbet veldig lenge. Vi sier ofte at vi har 250 års erfaring i denne barnehagen. Saken er at ingen av oss som jobber her har mange års erfaring, men mange av oss har ett års erfaring mange ganger.»
I denne barnehagen har styreren erkjent at de har behov for å endre sin praksis, det er en god start. Som pedagog og styrer sitter hun med hovedansvaret for at det som foregår i barnehagen er innenfor visse rammer. Rammene er satt av lovverk og utdypet gjennom rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Hun opplever at de hver dag bryter loven, gjennom å tillate en praksis som er utenfor rammen. Sammen med personalet sitt ønsker hun å skape en kultur der hensynet til barnas beste settes foran «husfreden»!
Å skape en tilbakemeldingskultur basert på hensynet til barnets beste (jf. FNs barnekonvensjon) der de voksne til enhver tid minnes på hvem de er i barnehagen for, er helt nødvendig. Dette er et tidkrevende og kontinuerlig arbeid, som vi aldri blir helt ferdige med. På samme måte må det arbeides systematisk og over tid for å skape et lekemiljø der de voksne er mindre i forbifarta og mer til stede, der de overvåker mindre og deltar mer, der de er mindre regelstyrte og mer opptatt av å se og forstå det som skjer med utgangspunkt i barnas perspektiv (for utdyping, se Jakten på den gode barndom, 2013). Dersom vi skal lykkes i arbeidet med å forebygge mobbing og utestenging, må vi starte med å se på de voksne. Vi må våge å stille krav til voksne som har valgt å arbeide med barn.
I møte med disse barnehagene har jeg ofte opplevd at enkelte voksne har en uttrykt motvilje mot endringer. Da er det helt nødvendig å starte arbeidet med å snakke om hvem vi er der for, og hva som er vårt samfunnsmandat. Sammen må vi sette tydelige rammer for arbeidet, samt våge å diskutere egen praksis i lys av denne. Er vi innenfor eller er vi utenfor rammen? Vi må tåle å kjenne på uenigheter, samtidig som det må stilles helt klare krav.
I dette arbeidet sitter pedagogene med et stort ansvar, da det er de som kan begrunne sine standpunkt faglig. I mange av barnehagene jeg har arbeidet med, har jeg opplevd hvordan pedagogene har «glemt» seg selv som fagperson. I Norge har vi svært mange ufaglærte i barnehagene, og da er det ekstra viktig at pedagogene blir en leverandør av kunnskap. Å «blåse liv» i pedagogenes kunnskapsbase har ofte vært mitt første fokus.
I barnehagen til Emma og Fredrik ble det satt i gang et utviklingsarbeid, der alle de voksne deltar. De viktigste elementene i et slikt utviklingsarbeid er kunnskapsheving og refleksjon. På denne måten utfordres voksnes holdninger og handlinger i møtet med barn. Over tid ser vi klare endringer i praksis.
Praksisfortellinger som utgangspunkt for refleksjon
I møtet med mange ulike barnehager har jeg gjentatte ganger erfart at det å bruke praksisfortellinger for å få i gang en god refleksjon rundt egen praksis har stor effekt. Praksisfortellingene i dette kapitlet er hentet fra barnehager der mye av praksisen har foregått utenfor de rammene som er satt.
En god metode er å stille krav til alle de ansatte om å skrive ned og levere to praksisfortellinger hver uke. Tema for fortellingene avtales fortløpende. På hvert personalmøte, hvert avdelingsmøte, hvert ledermøte og hvert assistentmøte tas det utgangspunkt i praksisfortellinger. Fortellingen legges fram og deltakerne jobber i grupper, tre og tre. «Hva får du lyst til å spørre om når du hører denne fortellingen?» - er ofte et godt utgangspunkt. Gruppene formulerer spørsmål (jf. i eksemplet med Emma og Fredrik side XX). Hver gruppe velger så ut et spørsmål de vil legge fram for hele gruppa. Spørsmålene skrives ned på flippover. Så velges det ut spørsmål som det skal arbeides videre med. F.eks.: Hva tenker den voksne at Emma skal tenke der hun sitter alene?
Gruppene drøfter spørsmålet som er valgt, og legger fram sine synspunkter for de andre. Det ble satt tydelige rammer for arbeidet og fortellinger ble drøftet og diskutert på bakgrunn av dette. Spørsmål som:
- Er fortellingen et eksempel på en praksis som er innenfor ramma – altså i tråd med lovverket?
- Når voksne er utenfor ramma, hvordan kan vi tilbakemelde om dette? Det ble tydeliggjort for alle voksne at «vi er der for å gjøre hverdagen best mulig for alle barn, barna er ikke der for å gjøre jobben enklest mulig for oss voksne!»
Som pedagog sitter du med ansvaret for at alle barn opplever glede, mestring og fellesskap i barnehagens hverdagsliv. Som pedagog sitter du med hovedansvaret for at det utvikles en praksis der alle voksne våger å reflektere rundt sine egne holdninger og handlinger i møtet med barn, hver dag.
Du kan starte med å svare på følgende spørsmål: Hvordan står det til i din barnehage? Har dere mange års erfaring eller ett års erfaring mange ganger?
Litteratur
Bae, Berit 2004
Lund, Ingrid 2002
Pape, Kari 2020 a, 2020b
Øhman, Margaretha, 2011
Østby, Torhild, 2013