Del 2 - "Hun blir så sint når de andre vil leke annerledes enn henne"

Terje Melaas

Hva gjør vi som personalteam når ett av barna går ut av leken fordi barnet ikke får viljen sin? Har sånne barn et relasjonsproblem – eller snakker vi om misforstått leke-ressurs? Hvordan snu negative sirkler til det positive? Punkt en: Voksenkultur må støtte lekekultur. Punkt to: Ikke alt på en gang, prioritering er viktig!

«Hva er målet med lekegruppene da?» spør Linda. «Å få Otillia til å skjønne litt mer så hun ikke slår», kaster Ailo ut. «Enig! Og da må hun lære å leke sånn at hun kan ta tur. Jeg tror vi må øve på turtaking i lekegruppene, jeg», fortsetter Dorthe. Linda kikker på dem og peker på praksisfortellingen som ligger på bordet. «Vi må gjøre en analyse», sier hun konsentrert.

Nedenfor er praksisfortellingen som danner utgangspunkt for mål, begrunnelse, arbeidsmåte og vurdering av lekegruppen.

Otillia, Kira, Lykke og Tristan er i det ene hjørnet på avdelingen. «Babyen gråt, liksom», sier Lykke og fortsetter, «gir du lillebror grøt?» Kira henter en boks fra skapet, mens Lykke fortsetter: «Jeg følger i barnehagen», hun ser på Otillia som nikker, «og du må gå alene til skolen, lille Knupp», fortsetter hun og stryker Tristan ømt over kinnet. Etter at Otillia og Tristan kommer fra barnehagen og skolen, er de hjemme igjen. Lykke fortsetter med initiativ til hva de skal spise, at de skal i bursdag og hvilke klær de skal ha på seg. Da de er hjemme fra bursdag hvisker Otillia «kjøre fly». «Ja, vi skal på flyplassen i morgen, vet dere», svarer Lykke – og barna slår av en lampett og legger seg til å sove, bortsett fra Lykke som forteller eventyr mens de andre ligger på gulvet. Til nå har barna lekt bort imot en halv time.

Inne på badet har barna laget buss med stoler. «Nå var vi vel på togstasjonen», sier Kira og Tristan i munnen på hverandre. «Men vi må ta taxi for tog!» roper Otillia. De andre barna kikker bort, og Lykke går mot noen som sitter og perler. «Nei! Toget gikk likevel, liksom», uttrykker Otilia entusiastisk. «Nå var liksom dette tog», fortsetter Otillia og peker på stolene. Umiddelbart setter alle seg tilbake.

«Fremme, vi må gå av!» sier Otillia bestemt. «Flyplassen?» spør Tristan, og Lykke og Otillia nikker i kor. Alle har store øyne og åpen munn som om spenningen står i luften. Så stopper plutselig alle opp med unntak av Otillia som løper fremover, og setter en liten veske fra seg på gulvet mens hun sier «så tung». Hun roper «skynd dere for dere må opp rulletrappen!» «Hva gjør du?» spør Tristan. Da snur Otillia seg og sier: «Dere var liksom i rulletrappen dere også, og jeg skulle hente billetten liksom». Kira, Tristan og Lykke ser delvis på Otillia og på noen som leker i det andre rommet. Da går Otillia bort og drar dem i armene sånn at de henger med dit hun går. Alle står sammen. Likevel er det Otillia som gjør handlingene når hun legger vesken oppå benken og puffer de andre videre. Da tar det ikke lang tid før Kira og Tristan legger seg ned. «Vi skal på restaurant», sier Otillia. «Kan vi ikke reise til flyplassen da?» utbryter Lykke utålmodig. Akkurat i det samme begynner Otillia å hyle.

Søker man litteratur om lekegrupper, kan man få inntrykk av at noen barn som sliter med relasjoner i lek, må få ekstra hjelp. Men er det opplagt hvem som trenger denne støtten?

«Se på de tre lekesekvensene i praksisfortellingen», sier Linda. Hun har delt inn sekvensene med grønn penn. «De leker nesten en halv time som familie. Deretter er de omtrent ti minutter på buss og tog», svarer Dorthe. «På hvilken måte tar barna tur i disse to sekvensene»? spør Linda. «Det sklir jo som glatt is!» utbryter Ailo, «og kanskje er det Otillia som er den minst styrende, særlig i familie-leken. Det kan se ut som om Lykke tar de fleste initiativene til videre hendelsesforløp her». Linda og Dorthe nikker. «Legg merke til den andre lekesekvensen», fortsetter Linda. «Her foreslår Otillia taxi for tog. Holder ikke leken på å gå i oppløsning nå da?» «Men den kommer jo videre til neste sekvens som er flyplassen», svarer Ailo. «Ja», sier Linda, «og hvordan skjer akkurat det?» «Otillia ombestemmer seg og sier at det likevel går tog!» skyter Dorthe ivrig inn. «Nå vil jeg gjerne ta en faglig oppsummering», sier Linda.

Her avdekkes hvordan Otillia, Kira, Lykke og Tristan samarbeider om lekens innhold og at turtaking ikke er noe problem. Til og med ser det ut til at Otillia følger lekeinitiativ fra vennene sine. I den andre lekesekvensen, hvor barna skulle fra buss til taxi for tog, var det Otillia som ombestemte seg og tok avstand fra det lekeinitiativet hun selv fant på. Dette skal vi se i sammenheng med den tredje lekesekvensen.

«Hvordan ser ansiktene og kroppene til barna ut når de går av toget på flyplassen, synes dere?» spør Linda. «Alle er raske og kroppene virker stive», sier Dorthe og Ailo i munnen på hverandre. «I praksisfortellingen står det at barna har store øyne og åpen munn», leser Dorthe. «Hva kan det bety?» fortsetter Linda. «Ungene er gira!» svarer Ailo. «Otillia går først og ber de andre skynde seg, og hun sier at de må opp rulletrappen», fortsetter Dorthe, «men så stopper de andre opp. Ser dere at Otillia setter vesken ved siden av seg og sier at den er tung. Videre står det i praksisfortellingen at Tristan spør hva hun gjør», slår Dorthe fast. «Ser dere hvordan Otillia leder an i den tredje lekesekvensen og at de andre stopper opp? Når dette skjer metakommuniserer hun og sier «dere var liksom i rulletrappen dere også». Videre sier hun at hun skal løse billett. Når hun er ferdig med dette, henter hun de andre barna. Her går de andre fra å stoppe opp til å bli medløpere. Er det ikke Otillia som leker leken for de andre gjennom innsjekkingen?» spør Linda.

Hva er sammenhengen mellom andre og tredje lekesekvens?

Det er Otillia som leder leken. Samtidig ser det ut til at leken er veldig dramaturgisk for alle når de går av toget på flyplassen. Legg merke til hvordan Otillia frafaller sitt eget lekeinitiativ om å ta taxi i andre lekesekvens. I den tredje frekvensen metakommuniserer hun så vennene slipper å leke scenen med rulletrapp. I fiksjonen går de rett til innsjekking. Dette er både viktig for regisseringen av leken, men sier samtidig mye om samarbeidskvaliteter Otillia har. Antagelig vet ikke Kira, Lykke og Tristan hvordan de leker verken rulletrapp-scene eller innsjekk-scene. Imidlertid kan det se ut til at Otillia anstrenger seg for å leke på premisser hvor de andre barna mestrer videreutviklingen av leken. Dette er verdt å reflektere over. En del barn, som Otillia, kommer i barnehagen hver dag og bruker mye energi på å få de andre med, men kan speiles negativt av barn, ansatte og foreldre når energien er borte og frustrasjonen overveldende.

«Når begynner Otillia å hyle og slå?» spør Linda. «Når de har vært noen minutter på innsiden av innsjekkingen», svarer Ailo. «Ser dere Kira og Tristan som legger seg ned på gulvet, og bare vil sove mens Otillia insisterer på at de skal på restaurant? Og Lykke spør om de ikke kan reise til flyplassen i stedet, enda det faktisk er der de er i leken, i alle fall sånn Otillia ser det. Akkurat nå begynner Otillia å hyle», fortsetter Linda. Hun ser på de andre. «Vi tar en pause, men tenk en gang til på hva målsettingen med lekegruppen bør være».

Helt frem til tredje lekesekvens er leken vital. I det samme barna går ut av toget på flyplassen, dokumenterer praksisfortellingen om høyt dopaminnivå i hjernen. Dette skjer når leken flyter og barna har det fantastisk gøyalt. Imidlertid viser det seg at leken, sett med Kira, Lykke og Tristan, er på vei mot å bli så kjedelig at den trues med avbrudd. Antagelig beholder Otillia det høye nivået av dopamin en stund til. Kanskje ser hun frem mot et klimaks på flyplassen, men som aldri kommer. I tillegg har hun brukt mye energi på forhandlingsteknikker sånn at leken skal kunne fortsette. Det er dette som er leke-kraft og på ingen måte et atferdsproblem!

Problemet handler om at særlig tredje lekesekvens blir ukjent for Kira, Lykke og Tristan. I realiteten er det disse barna som trenger støtte til å følge opp Otillias vitale innspill. Antagelig har alle barna erfaringer fra familie og busskjøring, men hva som skjer på en flyplass er det bare Otillia som vet.

Når Linda ikke klarer å skjule sin skepsis om hvilken målsetting lekegruppen bør ha, er det fordi Otillia mestrer både turtaking og forhandlingsteknikkene svært godt. Men det er henne som blir tolket som utagerende, og ser man utelukkende på dette uttrykket uten en analyse av samspillet i leken, kan man stå i fare for å trekke konklusjoner som krenker barn. Med henblikk på nytt lovverk om barns psykososiale miljø, er det ingen tvil om at Otillia er krenket. Alvorlighetsgraden er høy siden foreldre har begynt å si hun er uønsket som lekepartner.

«Jeg har aldri tenkt på dette med leke-kraft sånn du legger det frem, Linda», sier Ailo. «Må vel være så ærlig at jeg har tenkt på Otillia som et problem», utbryter Dorthe. «Men nå skjønner vi at målsettingen med vår lekegruppe må være å støtte Kira, Lykke og Tristan til å få flyplasserfaringer». Dorthe og Ailo snakker nesten i munnen på hverandre. «Men jeg skjønner fortsatt ikke dette med lekegruppe. Vi må vel finne på noe der da? Hvordan gjør vi det?» spør Dorthe.

Fasitsvar på hvordan innholdet i en lekegruppe skal være, fins ikke. Det overordnede målet er likevel at det som skjer i lekegruppen må være til støtte for leken, og at personalteamet har analysert samspillet i leken. Derfor er det dette som avgjør hvem som skal være deltager i lekegruppen. Med andre ord er lekegruppens hensikt medvirkning, at barn får være deltagere i fellesskapet som lekekulturen Otillia, Kira, Lykke og Tristan er en del av situasjoner.

«Som dere vet bor Otillia sammen med faren sin og han kommer fra Tromsø. Derfor tar de ofte flyet opp og besøker familien der. Jeg har fortalt ham at Otillia ikke er en sinnatagg, bare en fantastisk, god leker, men at vi trenger litt hjelp av ham til lekegruppene».

Faren til Otillia kommer ikke til barnehagen for å hjelpe til i det pedagogiske arbeidet. Linda har bedt ham skrive ned absolutt alt som pleier å skje når Otillia og pappaen er på flyplassen.

«Nå er vi enige om målsettingen», sier Linda, «og du, Dorthe, etterspør arbeidsmåtene i lekegruppen. Se på dette arket, det er bidraget fra faren til Otillia», sier Linda entusiastisk.

Faren har skrevet en rekke ting som Otillia erfarer når de er på flyplassen: «Otillia elsker å legge sin egen koffert på båndet ved innsjekkingen. Hun vil aller helst bli stoppet av vaktene og elsker rutinesjekk». Her kan Linda, Dorthe og Ailo lese scene for scene av Otillias erfaringer.

«Hvordan skal vi bruke dette i en lekegruppe, da?» spør Dorthe. «Vi skal lage vår egen flyplass!» Linda roper det ut med dramatisk stemme. «Mitt forslag er flyplass gjennom dramaforløp». Linda kikker entusiastisk på de andre.

Kort sagt er dramaforløp noe som må planlegges – og det likner lek, men er styrt av voksne. I denne sammenheng vil det være å lage flere utvalgte scener som Otillia kjenner til fra flyplassen. De ansatte som skal gjøre dette, må ha skrevet ned hva som skal skje i den enkelte scene, hvilke roller som skal være der og hvordan overgangen fra en scene til en annen foregår. Den ansatte må også delta på samme måte som når man er med i barns lek, noe som blir for omfattende å behandle i dette essayet.

Rom må enten tilrettelegges eller iscenesettes sånn at de forskjellige scenene støttes av et fysisk miljø – enten inne, ute og gjerne begge steder. Hver enkelt scene må dramatiseres sammen med barna i lekegruppen, for eksempel innsjekk-scene og spise-scene. Dette kan kombineres med prosjektarbeid. For eksempel hvordan Baker Harepus har sitt eget bakeriverksted på flyplassen. Men det kan være viktig for barna å være naturtro mot erfaringene. Særlig kan dette gjelde blant annet evnerike barn, og da bør man vurdere å legge denne type scener på utsiden av flyplassen. Vi kan med andre ord skape forskjellige scener i ulike miljøer akkurat som i den virkelige verden – og i leken.

«Når skal vi gjøre dette, da?» spør Ailo. «Hva med å velge de dagene vi allerede har hatt til det som visstnok bare er grupper og ikke lekegrupper», sier Dorthe. Linda synes dette er en god ide.

Hvordan vurdere at det som skjer i lekegruppen støtter leken?

Vi lykkes med dramaforløpet om det gir erfaringer barna har bruk for når de skal sjekke inn og være på flyplassen», sier Dorthe, «og da er det jo det vi faktisk må vurdere».

I denne teksten har vi sett at Otillia kan være en leke-ressurs og at relasjonsproblematikken er knyttet til gruppedynamikken. En sentral faktor for å snu den negative sirkelen over i noe positivt, kan være lekegrupper. Imidlertid må det være tuftet på analyse av samspillet i leken – og personalteamet må vite forskjell på hva som er lekegrupper kontra andre grupper. Da kan voksenkultur støtte lekekultur.

Vil du lese mer av Terje - her er forslag til litteratur!