Del 2 - Barnehagelæreren som premissleverandør for den gode barndom

 Styreren i en barnehage delte en viktig refleksjon med meg i vårt første møte: «Jeg jobber i en barnehage der veldig mange av oss har jobbet veldig lenge. Når vi legger sammen alle de årene hver og en av oss har jobbet her, får vi et svært høyt tall. Vi sier ofte at vi har 250 års erfaring i denne barnehagen. Saken er at ingen av oss som jobber her har mange års erfaring, men mange av oss har et års erfaring mange ganger.» Ved hjelp av en praksisfortelling vil jeg nå forsøke å forklare hva denne styreren siktet til. Praksisfortellingen ble et vendepunkt for denne barnehagen. Hendelsen som beskrives i praksisfortellingen ble starten på et endringsarbeid som gikk over flere år.

Jeg er på besøk i en barnehage. Styreren ønsker at jeg skal observere det som skjer i løpet av en helt vanlig hverdag. Klokka er 12.00, og jeg parkerer bilen min på utsiden av barnehagen. Ei dør går opp, og to store gutter (4 år) kommer styrtende ut. Målrettet løper de sammen mot et lekeskur, der de henter seg hver sin bøtte og hver sin spade. Like målrettet setter de nesa mot lekehuset som ligger midt på uteområdet. Sammen setter de i gang å grave, den ene inne i huset, den andre utenfor. Det er noe ved guttenes væremåte som får meg til å tenke på «arbeidskarer». De to har et felles prosjekt – de snakker ikke sammen, for de vet hva de skal. «Venner,» tenker jeg, «heldiggriser!» Jeg går bort til guttene og spør: «Arbeider dere?» Da svarer den ene: «Ja, vi skal rydde hele dette huset her, vi, og hele plassen utenfor!» «Du verden – det er litt av en jobb!» svarer jeg. «Det er derfor vi skal bruke hele dagen!» sier den andre. «Da er det ikke verdt at jeg forstyrrer dere,» sier jeg. «Nei, det er ikke verdt!» sier guttene i kor. Jeg trekker meg unna.

Jeg er helt sikker på at jeg i løpet av ti minutter en tilfeldig formiddag har sett et eksempel på den gode barndom i samspillet mellom to bestevenner. Jeg tenker at dersom jeg her og nå kunne ønske meg noe og få det oppfylt, ville jeg ønske at alle barn hadde en venn som de kunne tilbringe tiden sammen med – som de kunne planlegge med, krangle med, forhandle med, finne på spennende ting med og rett og slett bare være sammen med.

I løpet av noen minutter fylles barnehagens uteområde opp med barn og voksne. Det er et fint område, som inviterer til mange ulike aktiviteter, og barna fordeler seg nesten over det hele. Fem minutter etter at alle har kommet ut, dukker det opp en stor gutt (4 år) fulgt av en voksen. Han ser seg rundt, og det er tydelig for meg at han leter etter noen. Så får han øye på guttene i lekehuset. Han stiller seg opp utenfor lekehuset og betrakter leken deres. «Han håper på en invitasjon!» tenker jeg. Ingenting skjer. Gutten går til lekeskuret og finner bøtte og spade, maken til de to guttene. Han går tilbake til lekehuset og stiller seg opp. «Nå ser de vel at han vil være med,» tenker jeg. Ingenting skjer. Da tar gutten mot til seg og sier: «Hei, kan jeg være så snill å være med på leken deres?» Da kommer det kontant fra en av guttene: «Nei, Sturla, det kan du ikke, for du er slem!» «Skikkelig slem!» sier den andre. Jeg kjenner hjertet synker da jeg ser skuffelsen i guttens øyne. Han går mot den voksne som kom ut samtidig med ham, kanskje for å søke støtte – hva vet jeg.

Før du leser videre ber jeg deg tenke over hvilke muligheter den voksne har i en slik situasjon.

Det kommer ingen støtte, men en bekreftelse av guttenes dom:

«Ja, det har de rett i, Sturla, du er ikke alltid helt snill, vet du!»

Nå tusler Sturla inn i lekeskuret og setter seg. Den voksne følger etter. Hun sier: «Forstår du hvorfor du ikke fikk lov til å være med på leken, Sturla?» «Nei,» svarer gutten. «Det syns jeg du skal sitte her og tenkte litt over,» sier hun og forlater ham. Fire år gammel sitter han igjen alene i skam. Jeg lurer på hva han tenker!

Jeg står på barnehagens uteområde og kjenner på hvordan følelsen av den gode barndom, som ved et trylleslag, erstattes av en avmaktsfølelse. Den gode barndom var visst ikke ment å være for alle barn. Samtidig som jeg hører latter og glede og ser lekende barn i sosiale fellesskap utover hele uteområdet, sitter det en liten gutt innerst inne i et hjørne i et lekeskur og «tenker».

Han kom for sent ut til å komme i gang med noe konstruktivt fra starten av, og jeg lurer på hvorfor. Nå har han akkurat stått og sett de andre barna leke og har hentet seg det nødvendige utstyret for å kunne delta. Han har akkurat spurt så fint det går an, om han kan vær så snill å få bli med. Men nei, det holdt ikke. Han er slem, så da kan han ikke være med.

Hva tenker denne voksne?

Jeg lurer på hva Sturla har gjort siden barnehagens praksis tyder på at noen mener han ikke fortjener å oppleve den gode barndom. Det er tydelig at han soner en lengre straff, så her må det være snakk om alvorlige forbrytelser!

Møtet med Sturla og de andre i Sturlas barnehage ga meg mange nyttige erfaringer, som jeg senere har bygget videre på i møtet med andre barn og voksne i andre barnehager. Styrerens refleksjon rundt det faktum at de voksne ikke lærer av sin egen praksis, fordi de ikke reflekterer over den, jfr. «ett års erfaring mange ganger», gav meg et godt hint om hvor arbeidet måtte starte. Vi valgte å starte arbeidet i personalgruppa med å gå grundig gjennom episoden der

Sturla ble avvist av guttene.

Primært ønsker vi å få i gang en refleksjon rundt følgende:

På møtet kommer det fram at Sturla og de to andre guttene hadde kranglet i garderoben før de gikk ut. Denne krangelen hadde resultert i at Sturla hadde slått til en av guttene. De voksne, som ikke hadde sett eller hørt helt hva som egentlig skjedde, hadde valgt å sende Sturla på «benken» for å tenke. De to andre guttene ble sendt ut. Etter at alle de andre barna hadde kommet seg ut tok den voksne en «alvorsprat» med Sturla. Så kom de ut og Sturla prøvde å få innpass i leken, men ble avvist. Guttene fikk støtte for avvisningen.

I denne fortellingen ser vi hva som skjer, når de ansatte overlater ansvaret for utfordrende situasjoner til barna. De fokuserer på barnas atferd, i stedet for å fokusere på egen atferd i møtet med barn. Som en del av en innøvd praksis, ser vi her en ansatt som er svært opptatt av å finne "den skyldige" og stille han til rette for det han har gjort (slått).

Dersom den ansatte i stedet hadde tatt innover seg at hun ikke hadde sett det som skjedde, og at hun derfor stilte seg helt åpen for å hjelpe de tre guttene som hadde havnet i en konflikt, kunne denne hendelsen ha fått et helt annet utfall. Hun kunne fokusert på å hjelpe guttene videre i en låst situasjon, i stedet for å finne en syndebukk. Praksisen bidrar til at Sturla stenges ute av de andre barnas lekefellesskap. Hennes ureflekterte holdninger og handlinger baserer seg på en forutinntatt holdning til Sturla : "det er alltid han!" Siden ingen av hennes kolleger gir tilbakemelding på hennes praksis, bidrar de til at den opprettholdes. Siden hun alltid har handlet på denne måten oppleves det som riktig og klokt!

Her er det voksne som aktivt foretar valg og utfører handlinger som gjør det vanskelig både for Sturla og de andre barna.

Ingrid Lund er en av forskerne som har brukt mye tid på temaet mobbing og utestengelse i barnehagen. Jeg finner hennes definisjon på mobbing svært aktuell for barnehagene:

Her er noen av spørsmålene vi arbeidet med i denne personalgruppa:

Fortellingen om Sturla ble starten på et langvarig arbeid for å snu en praksis der enkeltbarn aktivt ble utestengt fra fellesskapet.

Fra en passiv voksenrolle til en aktiv og deltakende voksenrolle

Som barnehagelærer er du premissleverandør for den gode barndom. Som pedagog sitter du med ansvaret for at alle barn opplever glede, mestring og fellesskap i barnehagens hverdagsliv. Som pedagog sitter du med hovedansvaret for at det utvikles en praksis der alle voksne våger å reflektere rundt sine egne holdninger og handlinger i møtet med barn, hver dag. Du kan starte med å svare på følgende spørsmål: Hvordan står det til i din barnehage? Har dere mange års erfaring eller ett års erfaring mange ganger?