Del 1 - Barnehagelæreren som premissleverandør for den gode barndom

I løpet av de siste 15 årene har jeg vært så heldig å bli kontaktet av en rekke ulike barnehager rundt omkring i Norge. Årsakene til at de henvender seg til meg er ulike, men kretser ofte rundt temaer knyttet til voksenrollen i barnehagen generelt og voksenrollen i møte med barns lek, spesielt. I forbindelse med mitt arbeid får jeg lov til å observere en rekke ulike praksiser, samt bidra til at det utvikles en reflekterende holdning til eget arbeid.

Voksnes holdninger og handlinger legger et grunnlag for hvordan barn møter barn og voksne, både i barnehagen og senere i livet. Mitt perspektiv i forhold til mobbing i barnehagen, er at det er de voksne det må arbeides med, dersom vi skal klare å forebygge.

Det er min erfaring at det finnes voksne som i arbeid med barn, aktivt bidrar til at barn stenges ute av barnehagens sosiale fellesskap. Dette er en ubehagelig sannhet som vi er nødt til å forholde oss til. Mange barn frarøves sin mulighet til å oppleve glede og mestring i lek og samspill med andre barn. På denne måten mislykkes barnehagen i å oppfylle sitt viktigste samfunnsmandat. Barna frarøves retten til en god barndom.

I denne artikkelen ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot pedagogene som arbeider i barnehagen og hvilket ansvar de har for å skape et lekende og inkluderende miljø, der alle barn har tilgang til gode opplevelser i samspill med andre, barn og voksne, hver dag. Jeg vil, med utgangspunkt i noen praksisfortellinger, peke på hvordan voksnes holdninger og handlinger kan bidra til at barn stenges ute av det lekende fellesskapet og frarøves muligheten til å oppleve glede og mestring i lek. Jeg vil også si noe om hvordan barnehager kan ta tak i egen praksis og endre denne slik at det blir lettere for alle barn å lykkes i lek og samspill. Dette mener jeg vil ha stor betydning i arbeidet med å forebygge mobbing.

I mitt møte med ulike barnehager har jeg registrert at personalet i særlig grad står overfor to sentrale utfordringer, knyttet til barnehagens pedagogiske praksis. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i disse utfordringene:

1) Det er ikke etablert en felles forståelse blant personalet i barnehagen om barnet som likeverdig individ.

Innenfor en slik praksis ser vi ofte at de voksne har ulikt syn på barn. Dette gir seg utslag i en praksis der barn behandles som mindreverdige individer av enkelte voksne, de behandles som et objekt (jfr. Bae, 2004). Synet på barn kan være preget av egen oppvekst og egne erfaringer og det kan føre til en form for privatpraksis. I disse barnehagene eller barnegruppene ser vi ofte at de voksne setter hensynet til hverandre foran hensynet til barna. I praksis innebærer dette at voksne lar krenkelser mot barn passere for å «bevare husefreden». Enkelte voksne ser det som et sentralt mål å oppdra barn til lydighet, noe som kanskje harmonerer med egen oppvekst men som bryter med barnehagens samfunnsmandat. Gjennom tydelig og aktiv stigmatisering og avstands taking fra enkeltbarn bidrar disse voksne til en praksis der det er vanskelig for alle barn å lykkes i lek og samspill med andre barn, (Lund, 2012). Innenfor en slik praksis vil vi også kunne oppleve alvorlige krenkelser av barn. Krenkelsene støttes av andre voksne, ved at de unnlater å gi tilbakemeldinger til de voksne som utfører dem (Jfr. Pape, 2013, 2020a) og 2020b).

2) Det er ikke etablert en felles forståelse for lekens betydning for barnets trivsel og utvikling, samt de voksnes ansvar i arbeidet med å skape lekende og inkluderende miljøer.

Det kan se ut for at man i en del barnehager bygger sin praksis rundt en forståelse av at «fri-lek» betyr at de voksne har fri fra barna når barna leker! (Jfr. 3 etablerte myter om lek, Pape, 2013 og 2020).

Jeg vil vise hva som kan skje når voksne velger å forholde seg passive til barns lek, og hvordan denne passiviteten fører til at enkelte barn ikke lykkes i lek med andre barn.

Mitt ønske er at du som leser, kan få i gang en refleksjon rundt praksis i egen barnehage. Før du går videre i artikkelen kan du notere følgende spørsmål:

Først vil jeg trekke fram noen faktorer som ser ut for å ha betydning for hva som kan lede fram til en praksis, der barn blir helt uten beskyttelse og der voksne ser ut for å spille hovedrollen i arbeidet med å stenge dem ute.

Den første faktoren jeg vil trekke fram er synet på barn. De fleste barnehager har tatt inn over seg nødvendigheten av å arbeide systematisk for å skape en felles forståelse for barnet som likeverdig individ. De har klart å skape en praksis, basert på de verdiene lovverket har satt som en ramme for arbeidet. De har en tilbakemeldingskultur som sikrer at voksne som tramper utenfor rammen, blir gjort oppmerksom på dette, samtidig som barnet får en oppreisning. På denne måten kvalitetssikres arbeidet med å gi hvert enkelt barn det de trenger for å utvikle seg godt.

Samtidig er det viktig at vi er ærlige nok til å innse at dette ikke gjelder alle barnehager, eller alle grupper. I en av barnehagene jeg har møtt opplevde jeg hvordan de voksnes holdninger og væremåter i møtet med barna skapte grobunn for utestenging og mobbing. I samtale med de voksne, ba jeg dem sette ord på hvordan de oppfattet gruppa de arbeidet med. Tre av de ansatte hadde felles oppfatning om at dette var en svært utfordrende barnegruppe, der mange av barna hadde store utfordringer knyttet til sin atferd. «De må holdes i tøylene!» som en av de ansatte sa. Den fjerde voksne, en nyutdannet pedagog hadde et annet syn på gruppa. Hennes beskrivelse var «ja, jeg vil si at jeg jobber på en avdeling med store utfordringer, knyttet til de voksne.» Selv ble jeg sittende igjen med en klar oppfatning om at her mangler de en felles forståelse i synet på barn, (Pape, 2013). I mitt møte med barn og voksne på avdelingen, så jeg også at de manglet felles forståelse for hva som er målet for arbeidet, samt hvordan barn utvikler sider ved sin sosiale kompetanse.

Å legge til rette for og støtte barns utvikling av empati er helt sentralt i arbeidet med å forebygge utestenging og mobbing. Jeg tror alle barnehager, i teorien, kan enes om at dette, samtidig som jeg er bekymret for det som skjer i overgangen mellom teori og praksis. Det er min klare oppfatning at mye av det arbeidet som foregår i barnehagen, i stedet for å bygge opp under barns empatiske utvikling, bidrar til å bryte den ned. Jeg har gjentatte ganger opplevd hvordan små barn krenkes av voksne. I kampen mot mobbing og utestengelse er det viktig at vi går til vår egen praksis og ser hvordan denne i ytterste konsekvens kan lede fram til nettopp dette:

Emma er 21/2 år og går på en småbarnsavdeling i en barnehage. Nå sitter Emma i en krok for seg selv og gråter. Hun har nettopp blitt plassert der av en voksen. Den unge pedagogen kommer inn i rommet og ser Emma. Hun går bort til Emma, toner seg inn og sier med varme i stemmen; «Men Emma, sitter du her alene og gråter, fortell meg hva som har skjedd!» I det samme pedagogen skal til å sette seg ned, ropes det gjennom rommet; «Ikke snakk til henne nå, hun sitter der og furter fordi hun ikke får det som hun vil!»

La oss stoppe opp litt her, før jeg går videre i fortellingen.

Pedagogen reiser seg opp og går vekk fra Emma. I ettertid forteller hun meg at hun ofte går hjem fra jobb med «vondt i hjertet!»

Før du leser videre kan du tenke gjennom følgende:

For meg står dette som et tydelig eksempel på en praksis basert på et foreldet barnesyn. Den voksne som roper, har som målsetting at barna skal oppdras til lydighet, hun mener at barnet har oppført seg dårlig og fortjener å sitte for seg selv å kjenne litt på det. Pedagogen har som målsetting at barna skal få hjelp og støtte i sin danningsprosess, i tråd med barnehagens samfunnsmandat, slik at de kan utvikle ansvarlighet. Hun vet at hennes måte å møte barnet på er avgjørende for hva barnet lærer om seg selv og andre. Når Emma gråter og er lei seg, vet pedagogen at det er viktig å møte henne med empati. Dette vil igjen gjøre det lettere for Emma, og de andre barna som ser det hele, å møte andre mennesker med empati i situasjoner der dette er naturlig.

Den voksne som roper, har et ureflektert forhold til sin egen praksis, og mangler kunnskap og forståelse for hvordan hun gjennom sin væremåte viser de andre barna at Emma trenger ikke trøst når hun gråter og det er lov å stenge Emma ute, når de ikke liker hennes måte å oppføre seg på.

Pedagogen, som sitter med kunnskapen og ansvaret unnlater å tilbakemelde til sin kollega som befinner seg langt utenfor rammen for det som kan kalles godt pedagogisk arbeid. Gjennom sin passive holdning, gjør hun seg selv til en medskyldig i at barnet krenkes.

På denne avdelingen er det helt nødvendig å arbeide systematisk med å styrke personalets kunnskap og forståelse knyttet til barnehagens samfunnsmandat. Det er også nødvendig å arbeide med tilbakemeldingskulturen, som ser ut for å fungere svært dårlig. Den unge pedagogen sitter med en kunnskap som tilsier at det som skjer er svært uheldig for Emmas og de andre barnas sosiale utvikling. Hun sitter også med hovedansvaret for det som skjer på avdelingen, men velger å la det passere. Hun forlater jobben med «vondt i hjertet». Dersom det ikke blir tatt tak i vil jeg tro at den unge pedagogen om et par år, oppfører seg mer og mer likt de hun arbeider sammen med. Hun sosialiseres inn i et destruktivt mønster. Destruktivt fordi det ivaretar et utdatert syn på barnet som objekt – eller «human becomings» og ikke som «human beings.»

I mange barnehager har leken en sentral plass. Her planlegges det for god lek (Pape, 2013 og 2020). Alle som arbeider sammen vet hva de har som målsetting for arbeidet og alle vet hva som kreves av dem for å få det til. I disse barnehagene betraktes det som en rettighet å kunne få lov til å ta del i leken sammen med andre barn, og de voksne vet at det er deres ansvar å tilrettelegge på en måte som gjør dette mulig å få til. De vet også at dette er et krevende arbeid og at de trenger tilbakemeldinger og kunnskapsdeling for å lykkes.

Samtidig er det viktig å våge å snakke om de barnehagene der barnas lek overlates fullstendig til tilfeldighetene. Gjennom mine mange barnehageobservasjoner har jeg gjentatte ganger observert voksne i samtale over kaffekoppen, mens barna «leker så fint!»

Jeg er på besøk på en avdeling der barna er i alderen 3-6 år. Det er 18 barn på avdelingen og 4 voksne. Avdelingen har forsterket bemanning på grunn av en gutt som har blitt diagnostisert med ADHD. Når jeg kommer på besøk i barnehagen er klokka 9 på morgenen. Dagen er godt i gang. Ett barn sitter fortsatt ved frokostbordet sammen med 3 av de voksne. Jeg spør hva som foregår og får til svar: «Nå er det fri-lek, vil du ha en kopp kaffe?»

Sideblikk:

Kvelden i forveien har jeg hatt et møte med hver enkelt i denne avdelingen. Vi har hatt en kort samtale om hva som er viktigst i jobben. Samtlige svarte at det er barna som er viktigst. Når jeg spør om de ofte leker sammen med barna, får jeg til svar at barna leker så fint selv, og dette med lek er barnas greie, de voksne bør holde avstand og de er faktisk ikke særlig velkommen i barnas lek (jfr 3 myter om lek, over).

Når jeg kommer i barnehagen ser jeg at de voksne på denne avdelingen forholder seg passivt til det som foregår mellom barna. Deres forståelse av begrepet fri-lek er nok mer i retning av at «de voksne har fri – lek».

Jeg svarer nei takk til kaffen og ser meg rundt i rommet. Jeg tenker på dette de fortalte meg om at barna «leker så fint selv!» og lurer på hva de mener med «fin lek!» Er «fin lek» en aktivitet som kjennetegnes av at de voksne blir forstyrret minst mulig? Det jeg ser og hører bekymrer meg. Det er høylytt krangling rundt i rommet. Noen barn gråter og det er stygg munnbruk barna imellom. Lek ser jeg ikke så mye til. De voksne prater med hverandre og roper til barna at de må «roe seg ned» og «være venner!»

Jeg har vært tilstede i mindre enn 20 minutter og har allerede fått et innblikk i hva som skjer i en barnegruppe når de voksne overlater leken og barna til seg selv. I denne barnehagen er det helt nødvendig å arbeide med de voksnes forståelse av lekens betydning for barns utvikling og mestring. Det holder ikke at voksne overvåker barnas lek, og slukker branner når dette er nødvendig, de må engasjere seg og de må delta.

Før du leser videre kan du reflektere rundt følgende spørsmål:

- Hvordan fungerer leken i din barnehage?

- Hva gjør de voksne mens barna leker?

- Leker du eller dine kollegaer ofte med barna?

- Snakker dere ofte sammen om hva dere vil med leken?

- Er det din erfaring at barna generelt ikke ønsker voksnes deltakelse i lek?

I møtet med mange barnehager har jeg lagt merke til at barna ofte blir overlatt til seg selv i lek. Mye av dagen tilrettelegges av voksne, og da gjerne i form av aktiviteter som kan gjennomføres rundt et bord. Jeg har ofte undret meg over hvorfor de voksne prioriterer å sitte sammen med barn som tegner, perler og pusler i stedet for å delta i lek. Det er min klare oppfatning at leken krever helt andre sosiale ferdigheter av barn enn bordaktiviteteter. Voksnes tilstedeværelse og deltakelse i lek er, slik jeg ser det, langt viktigere for barnas sosiale utvikling enn tilstedeværelse og deltakelse i bordaktiviteter, der rammene er langt enklere. I flere av barnehagene jeg har besøkt ser jeg at de voksne foretrekker barn som sitter stille rundt et bord og holder på med sitt. Jeg ønsker å stille følgende spørsmål:

- Prioriteres bordaktiviteter fordi de anses som mer betydningsfulle for barns utvikling enn lek, eller handler prioriteringen om at bordaktiviteter er roligere og mer behagelig for de voksne.

I mange barnehager praktiseres «pauselek» - de voksne fyller opp barnas dag med aktiviteter og innimellom sier de voksne» vi skal snart finne på noe, så dere kan leke litt imens!» De fleste har nok opplevd at dette sjelden fører til lek. Barna vet fra starten av at de snart kommer til å bli avbrutt, noe som er lite heldig med tanke på at barna i leken trenger tid til fordypning.

Og hva med de barna som ikke liker å sitte stille og som heller vil leke? I flere av barnehagene, har jeg opplevd at barn som vil leke blir henvist til et annet rom. «Dere kan gå inn der hvis dere skal leke, men bare 5 om gangen!» De voksne blir sittende ved bordet og barna blir overlatt til seg selv. De voksne griper først inn når noe går galt (jfr. Helgesen, side 88). Les mer i boka - lek og inkludering i barnehagen som motvekt til utestengelse og mobbing.

https://www.kf.no/faglitteratur/barnehage/lek-og-inkludering-i-barnehagen/