Å overlate leken til barna selv, kan være et risikoprosjekt. På mange måter vil jeg hevde at ansatte som har en passiv holdning til barns lek, aktivt bidrar til at det skapes rom for utestengelse!
Jeg er på besøk i en barnehage der bordaktiviteter ser ut for å stå høyt i kurs. Vi har snakket om at de voksne er lite lekende og byr lite på seg selv. Barn som vil leke henvises til et lekerom. Jeg tenker at her får vi ta et lite skritt om gangen så jeg starter med å oppfordre de voksne til å innta en noe mer lekende holdning til bordaktivitetene. Jeg går bort til et bord der det sitter mange barn, gutter og jenter, i alderen 3-5 år. Jeg setter meg ned mellom to store gutter (begge 5 år) og begynner å leke med et byggemateriale. Odin og Simon, begge 5 år, sitter på hver sin side av meg og jeg bestemmer meg for å se om det er mulig å få byggingen over i en mer lekende form. «Oj dette ble visst en mamma!» sa jeg og holdt opp to klosser. «Da er jeg pappaen!» Odin var på med en gang og etter 5 minutter hadde vi bygget oss hus. Jeg spurte Simon hvem han ville være og han svarte «storebror». Han satte sammen klosser og laget seg en figur. Jeg spurte om han ville ha et eget rom i huset og det ville han. Hva slags seng vil du ha? «Stor!» svarte han og begynte å bygge. Odin mente at vi kunne ha en dobbeltseng siden vi var jo mammaen og pappaen. Og etter litt mente han at vi trengte en postkasse. Han bygget en postkasse og vips der hadde vi fått brev fra Amerika. «Kan du lese det for oss?» spurte han og gav meg to klosser (brevet). Jeg tok opp «brevet» og latet som jeg leste. «Brevet er fra Tante i Amerika. Hun inviterer oss på besøk!» sa jeg og spurte guttene hva de syns om det. Begge var positive og Odin sa: «Jeg går på nettet og bestiller billetter jeg da!» Under hele leken opplevde jeg hvordan Simon skled ut og forsvant litt inn i sin egen verden. Jeg valgte å henvende meg til han og trekke han inn igjen. Dette skjedde gjentatte ganger under hele lekesekvensen som pågikk i over en time. Samtidig så jeg hvordan Odin bidro til å skape framdrift i leken, gjennom sine fantasifulle bidrag. Han klarte å skape en historie, og viste stor lekekompetanse.
På et tidspunkt begynner fire jenter å leke parallelt med oss på den andre siden av bordet. Plutselig tar leken en ny retning. En av jentene kommer rundt bordet og legger et brev i postkassa vår. Hun ser på guttene og sier: «brev til dere – det er en invitasjon til grillfest, for vi har bygd hus med svømmebasseng!» De kan videre fortelle at festen starter klokka seks.
Jeg ser på Simon og spør om han har lyst til å være med over til jentene på grillfest, og han nikker. Vi er samlet rundt «bassenget» og Marita 5 år forteller at maten snart er klar. Akkurat i det vi skal til å spise går brannalarmen. Oi som det bråker. Jeg kjenner at jeg blir ganske usikker på hvordan jeg skal oppføre meg nå. Det viser seg å bli helt uproblematisk. Mathilde (fire år) og Odin, tar tak i hver sin hånd og geleider meg ut på en opptellingsplass utenfor. De kan fortelle meg at brannalarmen går veldig ofte. Jeg blir stående ute og registrerer at rundt meg i en ring står seks barn, «hele grillfesten» var samlet. Simon står og drar meg forsiktig i buksa og jeg ser på han. «kan vi leke mer?» Spør han. Jeg nikker og når øvelsen er over går hele gruppa tilbake til bordet for å fortsette festen. «Jeg vet hvorfor brannalarmen gikk i dag!» sier Odin. «Gjør du?» spør jeg. «Ja, det var grillen som oste!»
I samtale med de ansatte etter denne lekesekvensen kommer det fram at de opplever at Odin beslaglegger en voksen (altså meg)og at dette er «litt typisk Odin». Jeg svarer at jeg straks innså at han ikke var et barn som hadde spesielt behov for voksenhjelp i lek. Samtidig lurte jeg på om de hadde lagt merke til Simon i leken.
"Vi tror vel ikke akkurat at Simon har så mye glede av å leke med andre barn!"
De fortalte videre at Simon er under utredning. De ansatte tror kanskje at han har Asberger.
Jeg spurte hva de tenkte om at Simon deltok i leken en hel time og spurte om de trodde at han ville gjort det hvis ikke jeg hadde vært der som en støtte og de ble stille. "Tror dere han ville vendt tilbake til leken etter at brannalarmen gikk, hvis han ikke hadde glede av å leke?"
Jeg ble sittende og undre meg over hvorfor de ikke har stilt seg spørsmålet: hvordan kan vi som ansatte bidra til at andre barn får del i Odins lekekompetanse. Å delta i lek med Odin vil være berikende for mange barn, men ansvaret for at dette skal skje kan ikke hvile på barna. Odin 5 år kan ikke ta ansvar for at Simon 5 år skal oppleve glede og mestring i lek med andre barn. Det ansvaret hviler på de ansatte.
Et annet spørsmål jeg ønsker å stille er; «hva kan barnehagen gjøre mens de venter på at barn utredes? Mitt svar til dette er; Lek og sørg for at barnet får leke!
Jeg er redd det sitter altfor mange barn «På vent» rundt omkring i barnehagene og jeg får lyst til å spørre barnehagene om de tenker at det sammen med en eventuell diagnose følger med en brukerveiledning for hvordan barnet skal lykkes i samspill med andre.
Å overlate leken til barna selv, kan være et risikoprosjekt. I eksemplet med Simon, ser vi at enkelte barn faktisk er avhengig av voksenstøtte i lek, for å kunne delta. Voksne kan fungere som bindeledd og som trygghetsanker mellom barna.
Jeg har lyst til å nevne at jeg to uker etter denne lekeepisoden, besøkte barnehagen for å observere en annen avdeling. På vei forbi Simons avdeling får vi øye på hverandre gjennom glassdøra. Jeg vinker inn og ut av døra kommer Simon og kaster seg i armene mine. «Skal vi leke sammen?» spør han.