4 min

Barndom og familieliv på glansa papir

Oppdatert: 22. juni 2021

Blir du preget av det du leser i sosiale medier? Lar du andre bestemme hvordan du og din familie skal leve livet? Hender det at du tenker at alle andre har det så perfekt - bare ikke du?

En dag ble jeg kontaktet av en fortvilet småbarnsmor. Hun fortalte om et veldig strevsomt liv, med to små barn, og spurte om jeg kunne være så snill å møte henne og mannen for en prat. De hadde fått navnet mitt av en bekjent som hadde vært på et foreldreforedrag og som mente at jeg kunne hjelpe. Jeg fortalte at dette er noe jeg egentlig ikke driver med, men lot meg overtale da de sa at de var redd for at barnevernet ville komme og hente begge barna hvis de ikke fikk hjelp.

To flotte, unge mennesker dukker opp på møtestedet og forteller om et kaotisk familieliv. Begge har full jobb og far holder i tillegg på med å avslutte et studie. De bor i en liten leilighet, ca 55 kvm. De mener selv at de er helt ubrukelige som foreldre, noe jeg har svært vanskelig for å tro etter å ha sittet og hørt dem snakke. De høres begge ut, for å ha masse omsorg og kjærlighet i møtet med sine to barn.

Når mor begynner å beskrive hvordan de hadde det forrige helg, tenker jeg at det hun forteller høres veldig normalt ut. Barna, ei jente på 2 og en gutt på 4, krangler og snakker stygt til hverandre. De er så ulike og det er så vanskelig å finne på noe som er hyggelig for begge barna. Når vi er inne løper de etter hverandre på altfor liten plass, som regel ender det i tårer. Frokosten ender i kaos og mannen min og jeg ender opp med høye, sinte stemmer. Etter en kaotisk frokost tenker vi at alle 4 kan se en film sammen, men det blir bare krangling, for de to barna våre liker helt ulike filmer. Så er vi i gang igjen. «Hvis barnevernet hadde kommet på besøk hadde de tatt med barna og gått!» sier mor, og far nikker. Jeg sier, som sant er, at sånn er det nok mange som har det og det skal nok langt mer til før barnevernet griper inn. Så spør jeg hvilke forventninger de har. «Jeg bare vil at vi skal ha det hyggelig sammen,» sier mor. «Alle andre familier har det så hyggelig sammen, jeg vil så gjerne at vi fire skal ha det sånn sammen. Andre familier har lange, harmoniske frokoster, de baker boller, lager mat sammen, koser seg, går på lange skogturer og er på Leos lekeland».

«Hvordan vet du at de har det så koselig?» spør jeg. «Er du ofte sammen med andre familier når de spiser frokost og baker boller?» «Nei, men jeg ser det på facebook og instagram!»

Det er helt tydelig for meg at disse to unge menneskene har en urealistisk forventning til hvordan det skal være å ha små barn. Å ha barn er et livsprosjekt, det byr på mange gleder og oppturer men også på mye frustrasjon og mange nedturer. Det blir ekstra tungt å tåle nedturene når man er omgitt av mennesker som bruker all sin energi på å framstille barndom og familieliv på «glansa papir».

Jeg fortalte foreldrene noen upolerte historier fra eget familieliv og de satt med store øyne og med ørene på stilk og lyttet. «Hadde dere det sånn da barna dine var små, jeg trodde du var proff!» sa faren. Jeg prøvde å forklare at man ikke kan bli proff på å være foreldre, men det er heller ikke nødvendig. Det holder lenge å gjøre så godt man kan – og å innrømme for seg selv, hverandre og barna når det ikke var godt nok! Du kommer langt med en god porsjon kjærlighet!

"Jeg tror dere føler dere mislykket fordi dere sammenlikner dere med en retusjert virkelighet," sa jeg.

Rådene som ble gitt:

Prøv å unngå de delene av Facebook og instagram som fokuserer på vellykkethet og glade bollebakende familier.
Tenk over hvordan dere ønsker å ha det - og hva som er bra for dere - ikke hva som ser bra ut, fra utsiden!
Snakk sammen om hvordan dere ønsker å ha det - og sett ord på det - de gangene dere har det bra!
Tenk over om dere virkelig må være sammen om alt , når dere har fri. Hva med å dele dere litt opp, slik at dere lettere kan møte barnas behov. Det er tross alt kjempestor forskjell på to- og fire- åringer.
Tenk over hva dere liker å gjøre - barn elsker å være sammen med voksne som trives med det de gjør!
Skaff dere en liten bok og skriv ned alle gylne øyeblikk, gullkorn og alt som gleder på en regnværsdag!

Avtalen var at jeg skulle komme og besøke familien etter 4 uker, for å se hvordan dette hadde gått. Etter 3 uker ringte mor og sa: «Du trenger ikke å komme, det går mye bedre nå!» Vi har funnet ut at vi ikke trenger å gjøre alle ting sammen hele tiden.

Mannen min elsker å svømme, på lørdager tar han med seg fireåringen i svømmehallen. Det virker som om gutten vår setter veldig pris på at han og pappa kan gjøre noe sammen. Når jeg er hjemme med 2-åringen tar vi det veldig rolig. Vi kan legge opp til noe hun syns er koselig. Hvis vi har lyst lager vi boller – hvis vi ikke har lyst er det ganske deilig å gjøre ingenting – og det er også greit!

Når noe går skeis klarer vi å tenke at «dette er helt normalt!» Så har jeg sluttet å lese alle solskinnshistoriene på facebook, da!»

Familien hadde tilpasset hverdagen til hva som passet for dem, i stedet for å tenke på hva som tar seg godt ut på glansa papir. De hadde senket lista og gjort det mulig å komme over.