Begrepet anerkjennelse er helt sentralt i møtet mellom foreldre og barn.
Anerkjennelse handler om å anerkjenne andres rett til å eie sine egne følelser, sine egne tanker og sine egne meninger, også når disse ikke harmonerer med dine egne!
Litt forenklet om selvbilde:
Barnets selvbilde består av selvtillit og selvfølelse.
Selvtilliten er knyttet opp mot hva du gjør, og hvordan du ser ut. Den styrkes av ros
Selvfølelsen er knyttet til hvem du er, den styrkes av anerkjennelse
Anerkjennelse bygger på likeverd. Det er ikke mulig å anerkjenne et menneske du ser på som mindreverdig. Derfor er en god måte å øve på, å tenke; ville jeg gjort dette mot en voksen? Ville jeg snakket sånn til en voksen? Under følger et eksempel på kommunikasjon mellom mamma og ei jente på 4 år. Kommunikasjonen er ikke preget av anerkjennelse.
En mamma kommer inn i barnehagen, med sitt gråtende
barn, ei jente på 4 år. Det er tydelig at de to har hatt en dårlig
start på dagen og nå velter mamma ansvaret for
dette over på 4 åringen:
«Nå kan dere se hvordan jeg har det!» sier mor.
«Ikke si det!» sier datteren.
«Jeg skal si det til hele verden, det skal jeg. Fortelle alle
hvordan du oppfører deg!»
Datteren gråter og sier, «nei, mamma ikke si det!»
«Hun ville ikke spise opp maten sin, hun ville ikke kle på
seg, hun ville ikke sette seg i bilen og nå kommer mamma
for sent på jobb og det er din skyld!»
Siden dette gjentok seg til stadighet, så vi det nødvendig
å ha en samtale med mor. Det var vanskelig for mor å forstå hvor
krenkende hennes oppførsel overfor barnet var.
I hennes øyne var barnet vanskelig og
hun måtte endre seg!
Jeg bestemmer meg for å prøve å speile mammaen:
Da jeg spurte henne om hun noen gang hadde vært med
sin mann på et arrangement i regi av hans jobb, svarte
hun ja, hun hadde vært på julebord.
Jeg sa; «prøv å se for deg at du er med mannen din på
julebord og han vil presentere deg for sine medarbeidere.
Han starter med å si «ja nå kan dere se hvordan jeg har
det, dette er kona mi og hun er helt håpløs. Nå skal jeg fortelle
hva hun har gjort i dag…..og nå kom vi for sent fordi hun
alltid somler så forferdelig»
Jeg spurte hvordan hun tror hun ville ha følt
seg, og det ble helt stille!
Mange unge har et svakt selvbilde. Kanskje har de fått litt mye ros og litt lite anerkjennelse gjennom oppveksten.
Noe av det viktigste du kan gjøre som mamma eller pappa, er å anerkjenne barnet ditt. Mange av våre artikler handler nettopp om dette.
Det er så utrolig lett å tråkke utenfor, og da er det viktig å prøve å hente seg inn:
Jeg fulgte min 5,8 år gamle sønn til skolen. "Jeg har ikke lyst! til å gå på skolen" sa han og jeg kjente at jeg hadde lyst til å svar "Jo, det har du!" men siden jeg skulle ut å forelese om anerkjennelse, og hadde temaet høyt opp i panna, hanket jeg meg inn i siste liten og sa; "Å, har du ikke lyst, det må du fortelle meg!" "Læreren er så streng!" Da var det slutt på mammas anerkjennelse, jeg så for meg læreren og fikk ikke bildet til å stemme med min oppfatning; "Nei, det er hun da ikke!" Foredraget jeg skulle holde, dukket igjen opp i panna! "Eller hva mener du med at hun er så streng!"
"Vi får ikke lov å gå på do, for hun sier at da må alle bare gå på do!"
"Men det er jo helt forferdelig," sier jeg. "Vil du jeg skal snakke med henne?"
"Nei, for jeg tror hun skjønte det i går, da tissa en av barna i buksa!"
Du kan starte med å tenke over følgende:
Barnet sier «jeg er mett?» Hva svarer du?
Eksempel på ikke anerkjennende kommunikasjon: «nei du er ikke mett, du har nesten ikke spist!»
Eksempel på anerkjennende kommunikasjon;: "å ja, er du mett, det er ikke jeg!"
Barnet sier «jeg fryser»
Eksempel på ikke anerkjennende kommunikasjon: «det er ikke kaldt her!»
Eksempel på anerkjennende kommunikasjon: "Er du kald, ja, jeg er faktisk ganske varm, men sånn er det - vi er forskjellige vet du!"
Barnet sier «jeg har ikke lyst til å gå i barnehagen i dag!»
Eksempel på ikke-anerkjennende kommunikasjon: «jo det har du!»
Eksempel på anerkjennende kommunikasjon: "Har du ikke lyst. Vil du fortelle meg hvorfor? Evt følge opp med. "Jeg kan forstå at du ikke alltid har lyst, men vi kan ikke alltid bare gjøre det vi har lyst til. I dag må du til barnehagen og jeg må på jobb!"