Alt setter seg i kroppen

Tenk deg tilbake til da du var 4 år. Kanskje noen av dere husker hvordan det var å være 4 år. Kanskje noen av dere husker en følelse dere hadde, en tanke, eller en lukt dere kjente ofte på den tiden.

Kanskje var det en god følelse, kanskje var det en følelse av trygghet eller lukten av nybakte boller. Det hadde vært noe – om alle hadde den gode erfaringen i livet når de var 4 år.

Prøv å tenk over hvordan det er å være 4 år, og følelsen du har bare er redsel og utrygghet. Tankene dine handler kun om hvordan man skal gjøre seg mest mulig usynlig. Og luktene du kjente var stort sett stanken av øl.

Tenk deg hvordan den tilværelsen er for en liten 4 åring. Tenk på hvordan tilværelsen er hjemme om du har det sånn. Hjemme, som skal være det tryggeste stedet på jord. Tenk deg om du som 4 åring har barnehagen som ditt tryggeste sted.

Det er et stort ansvar for de som jobber i barnehagen.

Men tenk om noen i DIN barnehage har det sånn. Har du en garanti for at alle kjenner lukten av nybakte boller, og at mamma og pappas fang er trygt og godt?

Vi har aldri en garanti for det. Og ikke er det lett å oppdage heller. Det kan være de man minst mistenker, det kan være velstående familier, og det kan være familier man tror man kjenner.

«Senga til Trude var trygg og god, men denne kvelden var det noe som ikke stemte. Det var sinte stemmer, det var redde stemmer. Stemmene ble høyere og høyere. Mamma hørtes redd ut. Valget stod mellom å krype enda lenger under dyna. Prøve å ikke høre, men det var jo helt umulig. Valget ble å stå opp, gå ut i gangen og virkelig se hva som foregikk. Det var som å få et slag i trynet. Pappa stod med et gevær, han pekte rett mot mamma. Han var rar, men Trude hadde sett han sånn før. Han sa han skulle drepe henne. Hva betyr det egentlig – blir hun borte da? Det kan hun jo ikke. Trude måtte stille seg opp å redde henne, stå framfor henne. Det var trygt å stå med mamma, men ufattelig skummelt å se rett inn i geværet. Han skulle drepe de begge, sa han. Men plutselig la han geværet ned.»

Trude husker ikke mer.

Denne jenta var 4,5 år. Men er nå voksen. Det er mye hun ikke husker fra sin barndom. Føler noen ganger at hun er med i en film, og at det de andre i familien snakker om ikke handler om henne.

Det kan jo ikke stemme det de nå forteller henne at hun har opplevd? Eller jo, hun kjenner igjen følelsen, hun kjenner igjen frykten og hun kan huske bruddstykker av mye av det de forteller.

Alt setter seg nemlig i kroppen.

Man MÅ IKKE tro at: «hun er jo så liten, at hun ikke merker noen ting.» Det stemmer IKKE. Alle opplevelser, både gode og vonde setter seg i kroppen. Det er en harddisk der inne et sted som ikke glemmer. Og alt i en alder av 4,5 startet frykten til denne jenta. Og mest sannsynlig tidligere.

Når små er vitne til sånne ting, setter det spor.

Trude er bare 4,5 år. Neste dag er det en vanlig dag, og Trude skal i barnehagen. Det ble lite søvn, men hun kommer inn i barnehagen som vanlig.

Denne dagen er det veldig urolig på avdelingen. Noen gutter leker i gangen, de leker krig. «Jeg skal skyte deg» sier Ole.

Er det krig det var i natt, tenker Trude.

Hva er krig?

Sier hadet til mamma, og prøver å gå stille forbi alle guttene som leker.

Inne på avdelingen står Åse. Åse er en voksen, med svart, krøllete hår. Hun smiler hele tiden. De vinker sammen til mamma. Det var trygt og godt å sitte sammen med Åse i dag.

Plutselig kommer Guro inn på avdeling. Guro er den som alltid bestemmer tenker Trude. Guro gir beskjed om at nå er det ryddetid, og Åsa må gå på morgenmøte. Åsa sier til Trude at hun kommer snart tilbake.

Alle barna må rydde sier Guro. Men Trude vil ikke rydde. Hun har nettopp kommet, ikke har hun rotet og hun er trøtt. «Jo, alle må rydde», sier Guro. Trude blir sint og gråter. Hun tar en bil og kaster den i veggen. «Jeg skal skyte dere alle sammen», sier hun. Hun gråter enda mer og løper ut i gangen. Guro kommer etter å sier at nå ødelegger Trude for alle de andre. «Tror du noen vil leke med deg nå?» spør Guro. «Du kan ikke bare rope, kaste ting å løpe rundt på avdelingen». «Du vet at det ikke er lov å løpe inne». «Du får sitte her til du har roet deg ned litt», sier Guro og går inn på avdeling igjen.

Kan barnehagen gjøre mer for å hjelpe barn i vanskelige situasjoner?

For det er nemlig sånn at barn er ikke vanskelige - men noen har det vanskelig!