Alle barn har rett til å leke - men ikke alle får bli med!

For de fleste barn er det å leke, det mest naturlige i denne verden. De kommer til barnehagen og finner kamerater eller til og med venner og så leker de.

Jeg er på besøk i en barnehage. Styreren ønsker at jeg skal observere det som skjer i løpet av en helt vanlig hverdag. Klokka er 12.00, og jeg parkerer bilen min på utsiden av barnehagen. Ei dør går opp, og to store gutter (4 år) kommer styrtende ut. Målrettet løper de sammen mot et lekeskur, der de henter seg hver sin bøtte og hver sin spade. Like målrettet setter de nesa mot lekehuset som ligger midt på uteområdet. Sammen setter de i gang å grave, den ene inne i huset, den andre utenfor. Det er noe ved guttenes væremåte som får meg til å tenke på «arbeidskarer». De to har et felles prosjekt – de snakker ikke sammen, for de vet hva de skal. «Venner,» tenker jeg, «heldiggriser!» Jeg går bort til guttene og spør: «Arbeider dere?» Da svarer den ene: «Ja, vi skal rydde hele dette huset her, vi, og hele plassen utenfor!» «Du verden – det er litt av en jobb!» svarer jeg. «Det er derfor vi skal bruke hele dagen!» sier den andre. «Da er det ikke verdt at jeg forstyrrer dere,» sier jeg. «Nei, det er ikke verdt!» sier guttene i kor. Jeg trekker meg unna.

Jeg er helt sikker på at jeg i løpet av ti minutter en tilfeldig formiddag har sett et eksempel på den gode barndom i samspillet mellom to bestevenner. Jeg tenker at dersom jeg her og nå kunne ønske meg noe og få det oppfylt, ville jeg ønske at alle barn hadde en venn som de kunne tilbringe tiden sammen med – som de kunne planlegge med, krangle med, forhandle med, finne på spennende ting med og rett og slett bare være sammen med.

Men for noen barn er det ikke så enkelt:

I løpet av noen minutter fylles barnehagens uteområde opp med barn og voksne. Det er et fint område, som inviterer til mange ulike aktiviteter, og barna fordeler seg nesten over det hele. Fem minutter etter at alle har kommet ut, dukker det opp en stor gutt (4 år) fulgt av en voksen. Han ser seg rundt, og det er tydelig for meg at han leter etter noen. Så får han øye på guttene i lekehuset. Han stiller seg opp utenfor lekehuset og betrakter leken deres. «Han håper på en invitasjon!» tenker jeg. Ingenting skjer. Gutten går til lekeskuret og finner bøtte og spade, maken til de to guttene. Han går tilbake til lekehuset og stiller seg opp. «Nå ser de vel at han vil være med,» tenker jeg. Ingenting skjer. Da tar gutten mot til seg og sier: «Hei, kan jeg være så snill å være med på leken deres?» Da kommer det kontant fra en av guttene: «Nei, Sturla, det kan du ikke, for du er slem!» «Skikkelig slem!» sier den andre. Jeg kjenner hjertet synker da jeg ser skuffelsen i guttens øyne. Han går mot den voksne som kom ut samtidig med ham, kanskje for å søke støtte – hva vet jeg.

Før du leser videre ber jeg deg tenke over: Hva hvis dette var mitt barn?

I de fleste barnehager finnes det kunnskapsrike, handlingskraftige, tilstedeværende, varme mennesker, som i en slik situasjon vet nøyaktig hva som skal til for å hjelpe denne gutten, uten å ødelegge for de barna som leker. De vet hva som skal til for å gjøre Sturla interessant for de andre barna og få han til å skinne litt. De vet hvordan de skal bidra til at også han blir en del av dette lekefellesskapet.

Da er det grunnleggende viktig at barnehagen prioriterer dette arbeidet, at de bruker tid på å skape et inkluderende fellesskap, der alle barn får mulighet for å lykkes!

Som foreldre har du en mulighet til å påvirke hva barnehagen din bruker mest tid på.